Nordområdene - Debattinnlegg av Yngve Laukslett, Andøy Høyre - Avisa Nordland

Førerløse fly i nordområdene og sikkerhetspolitiske konsekvenser

 

Forfatteren har studert Statsvitenskap og skrevet bacheloroppgave om forholdet mellom NATO og Russland etter den kalde krigen

Artikkeltags

Av YNGVE ZANDER LAUKSLETT

Publisert:11. februar 2016, kl. 14:06

LESERBREV

Lederen for Luftmilitært Samfunn, Øyvind K. Strandman, publiserte nylig en kronikk som tilhengere av en ‘drone’ flyplass på Evenes applauderer. I kronikken konkluderes det at Norge kan klare seg uten en fullverdig nasjonal Maritime Patrol Aircraft (MPA) kapasitet. Førerløse fly, eller droner, uten den viktige ani-ubåt kapasiteten, kan ifølge Strandman trygt anskaffes. Videre mener han at dersom behovet oppstår skal amerikanske og britiske MPA fly lokalisere russiske ubåter i nordområdene. Strandman mener dette er “smart defence” i praksis. Jeg vil i dette innlegget argumentere at en slik politikk er lite smart og en meget risikabel sikkerhetspolitisk tankegang.

For å forstå hvorfor en slik løsning medfører betydelig politisk risiko må vi ta et historisk tilbakeblikk på den norske basepolitikken under den kalde krigen og den russiske reaksjonen på NATOs utvidelser østover fra 1990 tallet til dags dato.

Under den kalde krigen hadde norsk basepolitikk som mål å bidra til lavspenning mellom NATO og Sovjet Unionen i nordområdene. Logikken i basepolitikken var at en fast alliert tilstedeværelse i Nord-Norge ville føre til militære motreaksjoner fra Sovjet Unionen og dermed øke spenningen mellom ‘øst’ og ‘vest’. Den påfølgende militariseringen i nordområdene ville utvilsomt skapt et vanskeligere samarbeidsklima mellom Norge og Sovjet Unionen, som til tross for kald krig hadde mange felles interesser i nordområdene. Den norske basepolitikken besto av flere elementer, deriblant et viktig prinsipp ved at Norge ikke tillot allierte flyvninger av 24Ø. Dette prinsippet ble i stor grad akseptert av NATO da Norge hadde egne enheter som kunne dekke alliansens behov; blant annet fullverdig MPA kapasitet. Meg bekjent gjelder 24Ø prinsippet fortsatt.

Det andre faktoren som må utforskes for å forstå de sikkerhetspolitiske konsekvenser av økt alliert tilstedeværelse i nordområdene er videreføringen og utvidelsene av NATO etter den kalde krigens slutt. Ifølge sikkerhetspolitiske kommentatorer har NATO utvidelsene medført betydelige negative konsekvenser for samarbeidet mellom ‘vesten’ og Russland. Russerne flest ser på NATO som amerikanernes militære forlengede arm i Europa. Videre har ingen politiker i Russland har akseptert at NATO har utvidet seg helt til deres grenser. På 1990-tallet advarte Andrej Kozyrev, den kanskje mest pro-vestlige utenriksministeren i Russlands historie, at NATO utvidelse østover ville styrke de reaksjonære og ‘anti-vestlige’ kreftene i Russland. Advarsler av denne type ble ignorert i vesten, helt til 2008 da NATO lovet Georgia medlemskap i alliansen. Da var de reaksjonære kreftene i Russland blitt så innflytelsesrik at Kreml reagerte med militære makt. Den pågående konflikten i Ukraina og annekteringen av Krim i 2014 kan ifølge flere sikkerhetspolitiske eksperter i stor grad forklares med Kremls frykt for at kuppmakerne i Kiev skulle bringe Ukraina inn i NATO. Russland er med andre ord på vakt og meget sensitiv over NATO aktivitet i deres tradisjonelle interesseområder.

Hva har så dette med førerløse fly i nordområdene å gjøre?

Dersom lederen for Luftmilitært Samfunn får sitt ønsker oppfylt med å kvitte seg med de nylig oppdaterte Orionflyene på Andøya, kan de sikkerhetspolitiske konsekvensene bli meget alvorlig for Norge. I følge Dagbladets artikkel av 14. Mars 2014 bidrar Orionflyene med uvurderlig god etterretningsinformasjon til den amerikanske Office of Naval Intelligence (ONI). Med andre ord er det meget viktig at Norge forer amerikanerne med data. Hva blir konsekvensene dersom dataen uteblir?

Her kommer vi inn i sikkerhetspolitikken som Strandman burde vie noe mer oppmerksomhet til. Det er naivt å tro at amerikanerne vil akseptere bortgangen av det norske etterretningsbidraget. Denne type etterretning er for viktig. Amerikanerne vil ikke ha annet valg enn å ta saken i egne hender og iverksette patruljer med egne fullverdige MPA fly. Dersom Norge gir avkall på egen kapasitet vil vi ikke lenger ha en legitim rett til å kreve at 24Ø grensen respekteres. Regelmessige amerikanske flyvninger av 24Ø vil dermed gjennomføres, med Norge som en passiv og ydmyket tilskuer.

Hvordan vil det politiske klimaet i nordområdene påvirkes ved at amerikanske etterretnings fly opererer i et meget sensitivt russisk område?

Russland vil sannsynligvis føle seg presset og ydmyket ved at andre stormakter gjennom NATO, trykker nærmere på og presser Russland i en flanke som de historisk sett har dominert i fred; Barentshavet og arktisk. Russland er i høyeste grad en paranoid stat der konspirasjonsteorier florerer. I sikkerhetspolitikken anskuer de verden i et null-sum spill der ‘alle’ er ute etter å svekke Russland. Reaksjonære og ‘anti-vestlige’ krefter i Kreml vil utnytte amerikansk tilstedeværelse for å oppnå økt politisk innflytelse i Kreml. Russland vil, naturligvis, svare med militære mottiltak som vil føre til at Norge blir mer politisk utsatt. Vi står i overhengende fare til å bli en tilskuer til en militær maktkonkurranse i vår egen hage, uten noen påvirkningskraft. Som en ‘bonus’ vil vi gå glipp av viktig etterretningsdata som flyene samler inn, dermed får vi heller ingen militær gevinst.

Dette harmonerer svært dårlig med det politiske budskapet ført av et samlet Storting over mange år; nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde.

Det er mange argumenter for at Norge må ha nasjonal kontroll og på vegne av NATO patruljere nordområdene med et fullverdig MPA system. Et viktig argument beslutningstakere må ta hensyn til er at Russland har både respekt og toleranse ovenfor norsk tilstedeværelse i nordområdene. Norsk MPA tilstedeværelse er akseptert av Russland og så innarbeidet gjennom flere ti-år at den er ‘forventet’. Et Orion-tokt i nordområdene imøtekommes stort sett på en profesjonell og kollegial måte. Det eksisterer en gjensidig forståelse som bidrar til lav-spenning i et sterkt militarisert og sensitivt russisk område. Norge har i mange år hatt et omfattende bilateralt militært samarbeid med Russland. Det gode forholdet bidrar til stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene og legger til rette for at kulturelle utvekslinger og næringsvirksomhet kan blomstre.

Lederen i Luftmilitært Samfunn ønsker å slippe amerikanerne og britene inn i arktiske områder som Russland gjentatte ganger har uttalt ikke er et tradisjonelt område for NATO. I russlands nasjonale sikkerhetsstrategiske dokument av 2009 sies det at økende NATO aktivitet i de nordlige regioner vil føre til en ny 'kald krig' tilstand. Dette er ikke en ønsket situasjon hverken for Norge eller Russland. Kreml ønsker at status quo opprettholdes i nord, og Norge er tjent med at vi fortsatt har et godt bilateralt forhold til vår nabo i øst.

Norge er tjent med NATO medlemskap og at alliansen jevnlig er tilstede i Nord-Norge. Imidlertid bør vi utøve nasjonal kontroll i de sensitive nordområdene, slik som vi gjorde med stor suksess under den kalde krigen. Luftmilitært Samfunn og andre aktører som argumenterer for å legge ned Norges kanskje største etterretningbidrag til NATO, P-3 Orion, bør tenke over de sikkerhetspolitiske konsekvensene dette kan føre med seg. Et viktig spørsmål vi må stille oss er om Norge er tjent med at det fredelige arktisk transformeres til en konkurransearena mellom stormaktene USA og Russland?

Videreføring av norsk suverenitet, et sterkt etterretningbidrag til NATO og en fortsatt lav-spenning strategi i nordområdene med egne fullverdige MPA er for viktig til at Luftforsvaret skal begynne å eksperimentere med førerløse droner i et politisk sensitivt område.

Yngve Laukslett

Andøy Høyre