Kl. 0220 den 12. mai 1926 passerte luftskipet Norge over Nordpolen - Artikkel

Rotteracet mot Nordpolen

Av Per Gram

Det er i dag 90 år siden Roald Amundsen fløy over Nordpolen med luftskipet Norge. Historien omkring racet for å nå polpunktet er spennende og dramatisk.

Her de fire hovedelementene i historien under  - Foto tatt av utstillingen ved Polarmuseet

Historien begynner med Solomon Andree som sammen med en meteorolog og en fysiker forsøkte seg med ballongen Ørnen i 1897. Historien er fantastisk gjengitt i boka av Per Olof Sundman; Ingeniør Andrées luftferd. Den ble utgitt i 1969, men kan fortsatt kjøpes. Spillefilmen kom i 1982.

Dette dristige forsøket med en hydrogenballong mislyktes som vi vet. Først 33 år senere ble de tre omkomne funnet sammen med en fantastisk samling bilder som ble tatt av dem. De dro fra Danskøya og landet på isen ca. 350 km mot nord. I løpet av turen hørtes ikke noe fra dem bortsett fra en brevdue som hadde en lapp i en liten sylinder hvor det sto at alt var vel. Ekspedisjonsdeltakerne omkom antakelig av trikiner fra en isbjørnlever, men dødsårsaken(e) er ikke klarlagt. De ble kremert sammen med sine klær rett etter ankomst Stockholm.

S. A. Andrée og Knut Frænkel med den havarerte ballong på pakkisen, fotografert av det tredje ekspedisjonsmedlemmet, Nils Strindberg. Fra Wikipedia

Nestemann ut var Fredrik Cook i 1908 etterfulgt av Robert Peary i 1909. Begge hevdet å ha nådd polpunktet over isen, men begges krav er senere stadfestet å være falsum.

Amundsen og fly

Etter Nordøstpassasjen fikk Amundsen øynene opp for fly. Hans fartøy Maude lå i Nome etter passeringen av Nordøstpassasjen. Dette var i juni 1922. Han tenkte fly, og tok derfor med seg to fly ombord på skipet. Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes. Det ble gjort to prøveflyginger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.

På det neste seriøse forsøket var han sammen om prosjektet med Lincoln Ellsworth. De skulle fly til polpunktet sent i 1925. Dette var i grunnen det som sto igjen på Amundsens «to do» liste. Som vi vet hadde Amundsen for lengst vært på Sydpolen og seilt gjennom Nordvestpassasjen så tidlig som 1903 – 1906, og altså gjennom Nordøstpassasjen.

To stk Dornier Wal flybåter, N24 og N25, ble shippet til Ny Ålesund og skrudd sammen der; en ikke helt ukomplisert historie i seg selv. Valget av akkurat dette flyet var basert på at det hadde bevist at det kunne fly langt ved å ha fløyet fra Europa til Sør Amerika i 1925, via fire stopp på veien, og tilsvarende til Nord Amerika. Flyet ble regnet som veldig pålitelig.

Foto av illustrasjon ved Polarmuseet Disse var med på turen:

Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson ble ansatt som flyvere, mens Oskar Omdal og tyske Karl Feucht var mekanikerne. Ellsworth og Amundsen skulle være navigatører på hvert sitt fly. Jeg skal ikke underslå at Amundsen innehadde Flysertifikat nr. 1 i Norge. Det er en interessant historie i seg selv; han kræsjet et fly av typen Farmand i forsøket.

Take-off var den 21. mai 1925. Begge flyene hadde ca. 500 kg overlast i følge loggene. Så følger en historie som gir meg assosiasjoner til filmen «The Flight of Phoenix» hvor et transportfly av typen C-119 Boxcar crashlander i Sahara. Flyet tas fra hverandre og bygges opp igjen for så å fly de overlevende ut. Etter 9 timers flyging får N25 motorproblemer og må nødlande i en råk. De er på 87 grader 43`nord. N24 lander også, vel en km unna, men skades slik at flyet ikke er flybart. Det er omtrent 250km igjen til Nordpolen. De har kun to spader til sammen i flyene, to dagger type kniver og en øks. Med dette måtte de må bygge en flystripe; ikke mindre! Amundsen kuttet matrasjonene med 750g og hver fikk bare 250 gram hver per dag. På dette skulle de flytte 500 tonn med is. Det gikk på sjokolade, tørket kjøtt, fett og kjeks i over tre uker. Den 15. juni var alle 6 om bord i N25 og satte av sted nedover den 6. banen de hadde laget og kom i luften. En bragd uten sidestykke. De var oppgitt som omkommet, men ble mottatt som helter hjemme på fastlandet,

N25 ble tatt vare på ved det tekniske museet i Munchen. Den ble ødelagt under bombing i 1944. Men merk deg at en håndbygget replika i full størrelse er å se på Junkers eget museum i Friedrichshaven ved Bodensee Airport. Den eneste orginale Wal finnes i Argentina.

NORGE-EKSPEDISJONEN

Amundsen ga seg ikke. Året etter prøver han seg igjen sammen med Ellsworth, nå med luftskipet Norge. Planen ble egentlig lagt i Ny-Ålesund da han forberedte N24 og N25 ferden. Planen ble lagt sammen med Ellsworth, Hjalmar Riiser-Larsen, Leif Dietrichson som sammen hadde funnet at luftskip hadde mange fordeler fremfor fly, men først en flytur…..

Foto av Norge som skal inn i hangaren i Ny-Ålesund – Foto fra Wikipedia

Luftskip var ikke nytt. Allerede i 1911 var de i kommersiell bruk med stor suksess. Ellsworth bidro med 100 000 dollar og den norske Luftseiladsforening skulle bidra med finansiering av bygging av hangar og fortøyningsmast i Ny-Ålesund. Riiser-Larsen hadde fått kurs i England på flyging av luftskip. Riiser-Larsen anbefalte det italienske luftskipet N1 som Umberto Nobile hadde tegnet. Så skulle innretningen flys hjem. Det ble bygget fortøyningsmaster på Ekebergsletta ved Oslo og ved Vadsø som står der enda, foruten den i Ny-Ålesund som også står der. Norge ankom Ny-Ålesund den 7. mai, 1926 ført av Umberto Nobile

Den amerikanske admiralen Richard Byrd ankom Ny-Ålesund med båt den 29 april samme år. Han ville også til Nordpolen, med fly. Han skulle sågar fly over hele Polbassenget på utkikk etter nytt land. Flyet hans, kalt Josephine Ford, var oppkalt etter datteren til hovedsponsoren Edsel Ford. Det var en Fokker-maskin. Byrd kom seg avgårde den 9. mai. Han fløy sammen med Floyd Bennett. Etter 15:44 var de tilbake og hevdet at de hadde fløyet over Nordpolen. I Byrds memoarer innrømmer visstnok Byrd at han måtte returnere 150 miles fra Nordpolen på grunn av en oljelekkasje. Det stemmer med flytiden som ellers burde vært 18 timer. Byrd ligger begravet på æreskirkegården Arlington i Washington, D.C. Han mottok Distinguished Flying Cross, legionær av Legion of Merit, Medal of Honor, Freedom Award, Legion of Merit, Hubbard-medaljen.(*1)

Den 11. mai kl 09.55 løsnet Norge fortøyningene og satte kurs med følgende besetningsmedlemmer:

Roald Amundsen, ekspedisjonsleder Lincoln Ellsworth, navigatør
Umberto Nobile, luftskipsfører
Hjalmar Riiser-Larsen‚ luftskipsfører
Birger Gottwaldt, sjef for radiotjenesten
Emil Andreas Horgen, luftskipsfører og siderorsoperatør
Finn Malmgren, meteorolog
Oskar Omdal, mekaniker
Fridtjof Storm-Johnsen, telegrafist
Oscar Wisting, rormann
Renato Alessandrini, rigger
Ettore Arduino
Atillio Caratti
Natale Cecioni
Vincenco Pomella
Fredrik Ramm, journalist

Den 12. mai kl 01.25 var de over polpunktet. Dette ble markert med slipp av de norske, amerikanske og italienske flaggene. Etter det kom luftskipet inn i ising som førte til en viss dramatikk, de blåste også over mot Sibir, men de kom velberget frem til Teller i Alaska, ca. 150 km fra Nome, den 14 mai. Da hadde både Amundsen og Oscar Wisting vært på begge polpunktene. Nobile tok all æren og ble utnevnt til general. Dette skapte mer enn irritasjon hos Amundsen.

Rotteracet mot Nordpolen var over, men allikevel ikke helt slutt.

Latham

Foto tatt av Wilse – Henger på Polarmuseet

Nobile arrangerte en ny Nordpolferd i mai 1928. Hans luftskip Italia havarerte, og den største redningsaksjon i polare strøk til da ble iverksatt. 1 500 åersoner fra 7 land deltok. Gondolen til Italia løsner etter havariet og blir liggende på isen med en god del av mannskapet, deriblant Nobile. Ballongkonstruksjonen fortsetter å fly videre med 6 mann om bord. Disse er aldri blitt funnet, ei heller selve luftskipet. Muligens på havets bunn. Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende hadde blitt hentet ut fra den drivende pakkisen. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Spitsbergen, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en Fokker C.V skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Kings Bay (Ny Ålesund) og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.

Amundsen sa seg villig til å delta i aksjonen. Den franske stat stilte sjøflyet Latham til disposisjon. Den 18. juni 1928 lettet flyet fra Tromsø. Et par timer senere oppfattet en kullbåt svake nødsignaler som en tror kom fra Latham. Det antas at flyet ble tvunget ned på grunn av dårlig vær og havarerte nær Bjørnøya. Det ble funnet noen vrakdeler, bl.a. bensintanken som er å finne på Polarmuseet i Tromsø. Nobile dukket senere opp i god behold.

Latham besetningen – Foto fra Polarmuseet

Foto av bensintanken til Latham på Polarmuseet

Med dette var rotteracet mot Nordpolen definitivt slutt. Hvem kom først til Nordpolen til fots uten motorisert hjelp, hjelp av hunder eller hjelp fra oven? Det kan ha vært Børge Ousland som startet på Kapp Arktichesky i Nord-Sibir 2. mars 1994. Turen foregikk denne gang alene og uten etterforsyning, og endte på polpunktet 22. april 1994.

Fotnote

(*1)

Dette er sakset, uten innhentet forhåndstillatelse, fra Alf G. Andersen. Jeg har forsøkt å finne ham, men dessverre uten suksess. Jeg håper det er i hans ånd at jeg offentliggjør dette. Han skriver: Jeg tar allikevel med meg et intervju Bernt Balchen gjorde med Vi menn i 1971. Her fremkommer følgende historie. Balchen refererer til en samtale med Floyd Bennett kort tid før han dør: : «Bernt, jeg vil gjerne fortelle deg en ting som har plaget meg i lengre tid.  Du er selvsagt klar over at Byrd og jeg aldri nådde Nordpolen. Du vet jo dette fordi du har så godt kjennskap til «Josephine Ford»s yteevne etter all den flygningen vi hadde under turneen. (De turnerte i USA sammen med Byrd da han lot seg hylle).  Men jeg kan fortelle deg nøyaktig hvor langt vi kom under polflygningen. Vi var bare kommet et stykke nord for Spitsbergen da kommandøren (Bennett kalte alltid Byrd for «kommandøren») oppdaget at vi hadde en oljelekkasje. Han ble ganske urolig og beordret meg til å fly tilbake til den nordlige kysten av Spitsbergen – en 20- 30 kilometer unna. Vi fløy fram og tilbake en stund, og lekkasjen stoppet. Vi diskuterte muligheten av å fly over til Øst-Grønland, men han gav meg til slutt ordre om å fly fram og tilbake, og dette gjorde vi inntil han endelig bad meg om å returnere til Kings Bay. Vi fløy fram og tilbake i fjorten timer. Så fløy vi til Kings Bay.» Sitat Alf G. Andersen, Publisert 03.03.2009

Jeg sakser mer fra Alf G. Andersens artikkel i 2009: Beretningen Balchen og Byrd kunne ha stanset der. Men det gjorde den ikke. Byrd informerte aldri omverdenen om sine mistanker mens han var i live, men Byrd og hans familie gjorde det alt de kunne for å uskadeliggjøre Balchen. Etter admiralens død i 1957 fortsatte, den innflytelsesrike familien Byrd, under ledelse av senator Harry Byrd (tidligere guvernør i Virginia) å lage vanskeligheter for Balchen. Selv ikke USAs høyeste flygeneraler, de verdensberømte Carl Spaatz, Doolittie og Ira Eaker, maktet å få Balchen forfremmet fra oberst til general. I løpet av en periode etter verdenskrigen på 20 år ble dette forsøkt syv ganger, men forgjeves. Innstillingen om forfremmelse ble kvalt hver gang av senator Harry Byrd, formann i den innflytelsesrike militærkomiteen for Senatet. To innstillinger om å tildele Balchen Kongressens Æresmedalje (Medal of Honor) ble stoppet på samme måte. Det sies at senator Byrd stillet seg på bakbena av «personlige og spesielle grunner».  

I en bok som nylig er utgitt i USA (2009), «Oceans, Poles and Airmen», skrives det at Byrdfamilien også forsøkte å stoppe utgivelsen av Balchens selvbiografi og forlangte å sensurere boken.  Dette oppnådde de i fullt monn, og da Balchens bok endelig utkom i 1958 under tittelen «Come North With Me», var den så utvannet at bokens egentlige budskap – sannheten om Byrd som polforsker og navigatør – var blitt borte i omkalfatringen.

 Byrd Polar Research Center The Ohio State University hevder fremdeles at Byrd var først over Nordpolen.

 National Museum of the USA ARCTIC RESCUE mener noe annet. De vet at Byrd aldri var over Nordpolen. Institusjonen mener dessuten følgende. Jeg siterer:

Col. Bernt Balchen was America's greatest Arctic expert in modern times.