Wright monumentet og Kitty Hawk

USA, mai 2024.

En særdeles interessant og til dels heseblesende reise ligger bak oss med over 1000 km på veien. Alt gikk som planlagt, og som vanlig var det voldsom kø ved immigration på Dulles; !:45 ble vi stående.

I det etterfølgende vil jeg, gjennom flere dager her på bloggen, presentere noen inntrykk fra Kitty Hawk, Steven Udvar-Hazy museet ved Dulles, og fra Washington, D.C. på Memorial Day. Dette var en oppfølger til tilsvarende reise i 2018 da vi hadde Wright Bros. i fokus ved deres hjemmeområde, Dayton, Ohio som også inkluderte USAF museet og Memorial Day.  Odin hadde satt seg inn i brødrenes teorier, tenkemåte og samarbeid dem i mellom. Gutta var veldig forskjellige, men dette tror jeg de brukte til sin fordel. Grundighet er et ord som godt kan brukes om deres teorier og praktiske forsøk og tester.

Det viste seg fort ved ankomst Kitty Hawk at min antakelse om at de kom, fløy og reiste hjem, ikke holdt stikk. I ettertid kan enn si at to dager der ville vært bedre enn den ene fulle dagen vi hadde avsatt til besøket der. For en opplevelse dette skulle vise seg å bli, mye takket være Odins voldsomme kunnskap om guttas liv og levnet og om alt som fant sted her som bidro til flygingen. Men først litt om forberedelsene.

Da de skjønte at de hadde noe vettugt gående, måtte teoriene testes ut med glidefly, Glider,  på et dertil egnet sted, noe som betyr stødig vind og et mykt sted å lande. Etter grundige undersøkelser og kontakt med meteorologiske myndigheter, var det et telegram fra William Tate, postmester og kaptein, som omhandlet værforholdene og at de ville finne mange vennlige mennesker ved Kitty Hawk. Det ble slik at Wilbur satte sammen sitt fly i hagen til William Tate i 1900. 

Monumentet etter Wilburs montering av glideflyet i hagen til William Tate

Reisen dit på en uke, som i dag tar 12t i bil, var ikke enkel, men den nevner jeg ikke her. Huset til Tate ble mange år senere revet og et nytt satt opp like ved. Der bor nå en kar som så Odin og meg stanse ved støtten hvor Willbur satte sammen Glider for å begynne testene ved Kill Devil Hills, ikke langt unna. Han var ute for å hente posten sin da han sa ”Want a free history lesson”? Det fikk vi og han fortalte at vi måtte til det lokale rådhuset for å finne orginalen.  

Den fant vi også.

Bildet er tatt av en sekretær ved det lille rådhuset

Wilbur måtte kjøpe såkalte spars, lange lister til vingene til flyet fordi de var for lange å frakte med seg. Det fant han i Norfolk.  

De 6 som jobbet på Coast Guard station Kill Devil Hills var til uvurderlig hjelp, ikke minst for å få flyet opp på toppen Big Kill Devil Hill flere ganger på samme dag. Når gutta trengte hjelp ble dettte sigalisert ved å heise et rødt flagg.

Restauranten Black Pelican hvor den øverste etasjen skal være en restaurert del av den opprinnlige Coast Guard Station

Glideflyene ble utviklet fra 17 til 22 fots vingespenn, og kontrollen ble stadig bedre. Etter mange flyginger, tilsidesetting av Lilienthals kalkulasjoner  og gjentatte besøk på Kitty Hawk, var gutta klar med Flyer med motor.  Resten er historie, men for en historie!

Første bil var vår kl 0855

Legg merke til markeringene for de fire flygingene den samme dagen, den siste på 59 sekunder.

Orville i cockpit etter kron eller mynt

John Daniels fikk lynkurs i å ta bilder: "Just press the balloon when you see the Flyer straight ahead"

Odin ved det historiske bildet

Bildet gir et godt inntrykk av området og kikker du godt ser du hvor langt det ble fløyet den 13. desember 1903. Wilbur sa etterpå at de kunne ha fløyet enda lenger, men at de av sikkerhetshensyn hadde bestemt seg for å fly så lavt som mulig å ikke strekke seg for langt. De var safety minded under hele prosjektet, sier Odin. Det var også viktig at det hele foregikk på flat mark.

I bakgrunnen ser du de fire steinene som markerer de fire flygingene samme dag.  

Plaketten på steinen

I morgen satser jeg på å få ut bilder fra Steven Udvar-Hazy museet