Flygerutdanningen i Luftforsvaret på 60-tallet

 

Flygerutdanning i regi av Luftforsvaret og USAF anno 1965 - 1968

Innledning

Det var egentlig ingen tilfeldighet at jeg søkte Luftforsvarets Flygeskole, LFS. Jeg bodde på Blommenholm i Bærum, ikke så langt fra Fornebu flyplass. Jeg drev litt med modellflyging, og jeg så opp til skihopperen Torbjørn Yggeseth fra Heggedal, ikke så lang fra der jeg bodde. Han ble flyger, og da bildet av ham var på forsiden av bladet Vi Flyr, var jeg solgt; jeg ville bli flyger som han. Jeg hadde ofte vært på Fornebu og kikket på flyene. Jeg likte godt Braathens Heron som sto der sølvblank i solskinnet. Jeg satt i cockpit på Fred. Olsens C-46 Commando, og likte brumlingen fra DC-6B. Min bror Tom og jeg bygde drøssevis at Airfix og Revell modeller av fly. Vi hadde vel 70 fly hengende fra taket hjemme på gutterommet. På en tur til Falun med Hermod, et idrettslag i Oslo, brukte jeg alle lommepengene mine på en B-36 kjøpt på EPA i Malung..... Terje Ruud var med på turen; også han ble flyger, på 332 skvadron. Det skulle gå 53 år før jeg så en B-36 i virkeligheten.

 

 

Luftforsvarets Flygeskole - LFS - Kull F IV/65

På baksiden av Vi Flyr var en annonse for LFS. Jeg fylte den ut og sende den inn, uten at mine foreldre visste det. Det var høsten 1965, og jeg hadde akkurat fylt 20 år; aldersgrensen tror jeg var satt til 18- 22. Lurer på om ikke Bjørn Adolfsen, som var sersjant da han begynte, var litt eldre. Vel, jeg mottok innkallelse til opptaksprøve på Rygge Flystasjon, og jeg måtte røpe dette for mine foreldre. Min mor var ikke særlig begeistret, men fattern synes det var fint. Her er innkallelsen og programmet:

 

Det var et veldig omfattende program, og vi var mange. Tror det var omtrent 220 mann som var kalt inn. Et typisk høstopptak ble det sagt. Kantina på Rygge var full av folk. Vi bodde på 4-manns rom; plutselig var vi tre, så to og så var jeg alene etter hvert som folk strøk. Jeg flyttet inn på nytt rom sammen med tre andre, og plutselig var jeg alene igjen. Det var ganske tøft og psykisk slitsomt, men jeg var veldig oppsatt på å greie det. Jeg tok teorien til A-sertifikat mens dette pågikk. Veldig mange ble sjaltet ut på grunn av fysiske eller psykiske  forhold. Mens vi var hos sjefslegen i Myntgata i Oslo, sprengtes en bombe, visstnok en håndgranat, ikke langt unna. Det var den såkalte bombemannen som slo til. Han forstyrret ikke oss. Vi var nær tretti mann som passerte opptaksprøvene, og ble umiddelbart sendt til Værnes med tog. Vi utgjorde Kull F IV/65, et kull som ble desimert, særlig etter flyperioden. Her var et par sersjanter, noen som tjenestegjorde allerede, gjerne på rekruttskoler, en som hadde gått tidligere, men bedt om å vente til han ble mer voksen, og noen som kom rett fra gymnaset. Selv hadde jeg bare realskoleeksamen, men allerede variert yrkeserfaring samt erfaring fra Den Norske Amerikalinje og hadde altså sett New York og kunne jobbe i team. Jeg hadde god teknisk innsikt etter mye variert arbeid på bensinstasjon; det var da det ble utført reparasjoner på bensinstasjonene.

 

Rekruttperioden

Flyskolen var delt inn i tre avdelinger: Rekruttperioden, flyperioden og befalsperioden. Rekruttperioden var ikke som på vanlige rekruttskoler, det var en del store forskjeller. Det var mye fysisk trening, som på vanlige rekruttskoler, samt at det var mye flyteori/aerodynamikk med meteorologi. Vi hadde meteorolog Ørnulf Fremming og hans kone Aimè i fagengelsk. Vi lærte også fysikk relatert til flyging. Det var krav om at vi skulle ta alle ferdighetsmerkene. For de som er kjent med disse er det et slit til vanns, langs veien, på ski- og på skytebanen. Vi trente på hinderbane, hadde også fekting, judo- og boksing. Det siste ble det slutt med på grunn av skader.

Her Jan Ove Lande med hoven nese og Herman Nilsen. Foto: Per Gram

Vi var også "tjenere" for de eldre kullene. Det betød at vi skiftet på å vaske toaletter og springe til kantina for å kjøpe smørbrød og røyk for dem. Altså et såkalt kadettsystem, et system de hadde på flyskolen i Canada hvor elevene var kadetter, men ikke i USA hvor elevene var offiserer. Det var veldig tøff selvjustis på kullet vårt. Elever som ikke greide å innrette seg, som eksempelvis kom for sent til oppstillinger som kunne føre til at vi alle kom for sent til frokost, ble straffet. Skaporden, sengestrekk og skopuss, spit shine var et krav, ble sjekket av eldre elever. Våpenpuss likeså:

Foto: Ukjent

En vinterøvelse foregikk langs løypa til general Armfeldt og hans slagne svenske soldater etter Trøndelag raidet i 1718, nærmere bestemt i fjellpartiet Sylene. Det var en tøff sak; tunge oppakninger på pulk, i dyp, våt snø. Mens vi slet som verst var det to mann som ble ropt opp. De skulle øyeblikkelig pakke og reise til USA. En var Thorbjørn Amundsen. Thorbjørn skriver:

Jeg var med Flll. Den øvelsen var knalltøff, det var i området ved Essandsjøen. Vi lå i snøhuler om nettene. En av nettene sèg snøhulen hvor jeg var slik at taket var bare noen centimeter fra nesetippen. En annen natt kom Lt. Skråstad inn i hulen og fortale oss at øvelsen var over for Gunnerud og meg, vi skulle til USA. Først til Lackland AFB for språkskole, deretter til Moody AFB for flygetrening  (og masse academics) på T-41, T-37 og T38.

Skal si vi misunte dem.

Foto: Ukjent

 

I juleferien fløy jeg med passasjerfly for første gang. Det var fra Værnes til Fornebu og retur; Braathens F-27 Friendship. Kullkamerat Erik Risans far fløy Caravelle i SAS. Da han var innom Værnes fikk vi se flyet på nært hold og ikke minst inni. Vi var veldig imponerte. Jeg tror ikke at noen av oss var innstilt på passasjerfly da, det var jagerfly  vi var interesserte i. F-5 Freedom Fighter var bestilt for lengst og hadde alt begynt å komme til landet.

Flyperioden

Instruktører - F.v.: Høivik, Frengen, skolesjef Nilsen, og Sylte - Foto:Per Gram

Her er akkurat samme sted som i bildet med instruktørene avmerket 53 år senere - Skolebygningen til venstre - Foto: Per Gram

Perioden ble innledet med bl.a. fallskjermtrening på bakken:

Foto: Ukjent

Foto: Per Gram

Helt klart den tøffeste perioden. Vi ble delt opp i grupper a 3- eller fire elever. Instruktørene var Høivik, Jansen, Elsfjordstrand, Frengen, Dahl, Nilsen, Digre, Sylte. Skolesjef var Åsmund Nielsen. Vi visste alle at strykprosenten var høy, og vi visste veldig mye om de enkelte instruktørene. De som fikk Jansen og Høivik ville få det tøfft......  Det var hard jobbing med flyfag og pugging av prosedyrer. Vi måtte demonstrerer rask tilegning av kunnskap, såkalt progresjon, samt kunne prosedyrer på rams. I tillegg kom manuelle ferdigheter, altså at en greide å takle koordinering av armer og bein og samtidig holde holdet kaldt. Jeg fløy min første tur den 25. januar 1966 med min instruktør, Randolf Høivik.

Randolf Høivik - Skipper på Orion anno 1972- Foto: Per Gram

SAAB Safir var en ypperlig skolemaskin fordi den ikke var helt enkel å takle. Spesielt var det en tek med understellet når det skulle opp. Jeg opplevde den som sprek, og lærte å ta flyet ut av spinn. Acro var kjempegøy syntes jeg. Første solo var den 4. mars.

Etter første solo - Til høyre: Terje B. Johansen - Foto: Jan Ove Lande

 

F.v.: Kåre Bjelland, Trond Anfinnsen, Ståle Botten, Terje B. Johansen, Herman Nilsen Foto: Jan Ove Lande

Og så var det dåp:

 

F.v.: Ståle Botten, Trond Anfinnsen, Kåre Bjelland, Herman Nilsen heller vannet, og Egil Weiseth. Foto: Jan Ove Lande

F.v.: Herman Nilsen, Bård Bogen, Kåre Bjelland, Egil Weiseth, Trond Anfinnsen, en som heter Hvam, og Ståle Botten Foto: Jan Ove Lande

 

Final check var med Digre den 31. mars, og jeg bestod. Det tøffe kjøret var god investering for Luftforsvaret. En sikret seg at kandidatene ikke strøk  i USA eller Canada, og at utgiftene var vel investerte selv om flygerne måtte betale tilbake i form av 6 års plikttjeneste. Frafallet var stort, omtrent 50% vil jeg tro.

Befalsperioden

Vi ble sendt til Gardermoen og Trandum for å gå på kurs på Fallskjermjegerskolen. Det var midtvinters og bitende kaldt. Sjefen for skolen, Lasse Laudal, ønsket oss velkommen i bare tynn skjorte; skikkelig tøffing. Vi lærte landingsteknikk og hadde utsprang fra tårn. Det var ikke spesielt kjekt å hoppe fra så lav høyde med bakken såpass nær selv om vi hang i en wire. Helge Sandnes skåret høyt da han stupte rett ut; med hjelm! Det så nifst ut.

Vi lærte å lede et geværlag, dernest flere lag, og en tropp i terrenget. Mye sluttet orden også. Det betyr marsjering, og oppstillinger. Vi lærte sprengningsteknikker og skyting med litt tyngre skyts som cal. 12,7mm. i Leksdalen skytefelt.

Meg, Jan Ove Lande og Terje B. Johansen – Foto: Ståle Botten

 

Bivuakkering i Leksdalen skytefelt - Fotos: Per Gram og Jan Ove Lande

F-86F Sabre var på vei ut. Vi var på Ørland flystasjon for å se på disse flyene før de ble skiftet ut med F-5.

Vi fjernet oss mer og mer fra flyging,  noe som var irriterende syntes jeg. Flere av gutta ble litt desillusjonerte, rett og slett. Det ble ikke bedre da noen av oss ble beordret til Rygge flystasjon i påvente av å komme over til USA eller Canada. På Rygge ble noen av oss beordret til ops. tjeneste, og sannelig også som portvakter, noe jeg fant fornedrende. Tenk, flyelever i porten! Vi så med lengsel på de nye F-5`ene som var kommet til basen. Så begynte gutta å bli sendt over til Canada. Jeg tror Kåre Bjelland var den første, og han fikk på seg en noe jålete kadettuniform.

Harald Gjone fra kull FIII og Kåre Bjelland i kadettuniformer - Foto: Per Gram

Tror det var et slags forsøk.

Flyelever fra venstre: Ståle Botten, Ola Kjelsrud, Finn Kloster, Terje B. Johansen, Kåre Bjelland, Egil Weiseth, Helge Sandnes, Per Gram,  Bård Bogen, Herman Nilsen, Trond Anfinnsen, Inge Erlandsen, Jan Ove Lande. Ikke til stede: Bjørn Adolfsen og Erik Per Risan. Pål Bjørn Olsen ble navigatørelev.

Instruktører i lys flysuit: Frengen, Digre og Jansen. Dernest Skråstad som var admin. Jeg kan ikke navngi sersjanten til venstre eller de to til høyre.

Da min tur kom var jeg fenrik, altså offiser. Vi tre øverst på listen skulle til USA. Jeg til Williams AFB ved Phoenix i Arizona, Terje til Craig AFB i Alabama, og Helge til Webb AFB i Texas. Vi skulle alle tre på språkskole ved Lackland AFB ved San Antonio i Texas. Det var på den tid 8 UPT (Undergraduate Pilot Training) baser i USAF.

 

 

USA

Språkskolen var totalt bortkastet tid fordi vi kunne jo alt fra før. Det var noen spesielle typer i klassen fra Colombia. Noen skikkelige tjuereadder var de. De Sør Koreanske offiserene ba oss opp til dans julaften..... Det ble julefeiring på basen sammen med disse som ikke hadde lavere grad enn major. Vi, altså oss norske, leide en Ford Mustang og dro ned til Del Rio og besøkte Øystein Midthus (Omkom i ulykke i Mistfjorden med en F-5A) og Arve Heggem (Døde etter en drukningsulykke i Oslo i 2016) på Laughlin AFB, ved Del Rio helt nede ved Mexegrensen. En liten tur over grensen ble det også.

         

En broket gjeng på Lackland AFB                           

Helge, meg, Levitt og Terje B. - Fotografer ukjent

 

Jeg skulle altså til Williams AFB ved Phoenix, Arizona som første norske elev etter Koreakrigen. Finn Kloster ankom Lackland før vi dro til våre respektive baser. Jeg husker en episode; det var akkurat under 6-dagers krigen i Midt Østen. De arabisktalende gutta på språkskolen holdt på å gå av skaftet da de fant et oppklistret bilde av den israelske forsvarsminster Moshe Dayan i telefonkiosken de brukte så flittig. Det var en av oss fire nordmenn er jeg redd..... Hadde de funnet synderen ville han vel blitt lynsjet. Vi splittet opp og møttes igjen ca. 14 mndr. senere på 718 skv. på Sola.

På kartet ser du Williams AFB øst av Phoenix og Mesa. På vestsiden av Phoenix ser du Luke AFB hvor norske flygere trener på F-35 . Casa Grande ligger rett sør av Willy, og Falcon Field rett nord. Sistnevnte hadde mange fly fra krigens dager, og er i dag hjemstedet for tidligere Confederate Air Force, nå Commemorative Air Force, avd. Arizona. Legg merke til alle landingsplassene i området.

RP-38 Falcon Field – Petter Garshol og Arne Vasshus – Foto: Per Gram

Så bar det over til Arizona hvor jeg omtrent ikke skulle se en sky de neste 13 månedene. Jeg var i Class 68-E, 3525th Pilot Training Squadron. Vel, vi startet opp med academics, altså flyteori som jeg kunne mye av fra før. Instruktørene jeg nå skulle møte, var alle sivile, spesielt valgt for jobben. Det var 15 instruktører ved Casa Grande Municipal Airport, som ligger sør for Williams, retning Tucson. Denne typen utvelgelsesprogram kom så sent som i 1965 og stjal flytid fra T-37 programmet.

Det var et strikt regime når det gjaldt frokost i offisersmessa. Det ble registrert at du hadde spist frokost fordi en mente at kroppen fungerte best med mat innabords før dagens økt, være seg teori- eller flyging.

USA var i krig med Nord Vietnam. Det var synlig på flere måter, ikke minst at det var mange vietnamesere som trente på basen. De var underlagt 4441st Combat Crew Training Squadron, senere kalt Skoshi Tigers, eller de små tigrene, kalt opp  etter de små flyene de fløy, altså F-5. Instruktørene hadde alle erfaring fra Vietnam. Capt. Nels Running fikk jeg god kontakt med. Han og jeg teamet opp og spilte hockeyspill i offisersmessa mot andre lag, gjerne mot Arne Vasshus og en major fra Sveits som skulle sjekke ut på F-5 som landet hadde kjøpt. Ja, flere norske kom etter hvert foruten Vasshus: Magne Holen, Ole Petter Gjerlaug og Petter Garshol. Vi hadde også introduksjon til forholdsregler dersom en ble tatt til fange av NVA, altså North Vietnamese Army, eller Vietcong; forhørsmetoder og tortur. Forøvrig et ”fag” jeg ble fritatt fra etter å ha konferert med liasonoffiser Røtterud i San Antonio.

Thunderbird flyger og Nels Running – Foto: Per Gram

Her en Skoshi Tiger - Fotograf Finn Kloster og Per Gram

 

 Det ser ut som om denne er klar for en tur til Gila Bend og gunnery.

I juleferien fant jeg på å besøke mine kullkamerater på CFB Gimli i provinsen Manitoba i Canada. Det krevde spesiell tillatelse, og det var ikke helt billig heller med Greyhound tur retur Winnipeg. Jeg måtte kjøpe vinterklær, og fant noe brukt i den såkalte thrift shop på basen. Det var rene Fretex. Det ble en del bussbytter underveis. Spesielt imponert var jeg da jeg ventet på busstasjonen i Salt lake City. Den var rett vis a vis The Mormon Tabernacle hvor deres store og berømte kor øvet. Jeg visste ikke noe om dette koret før mye senere. Skal si jeg kom i julestemning. Turen oppover var en opplevelse i seg selv, utrolig mange hyggelige folk som en bare kan treffe når en reiser enkelt. En erfaring jeg har hatt med meg gjennom livet. Jeg ankom Winnipeg etter to overnattinger i buss, og møtte Ståle Botten. Han var sammen med en kjekk jente som han traff på The German Club. Hun var fra en liten by langt nord i provinsen, The Pas heter den. Ståle hadde bil så vi tre dro nordover 720km til hennes familie, men først besøkte jeg CFB Gimli.

Beviset: Ved gate`n på Gimli - Foto: Ståle Botten

Ståle og bilen hans. Den hadde motorvarmer...

Det var interessant å se deres fly, Tutor og T-33, T-bird. Det var snakk om en tur i baksetet, men det ble for streng kulde, rett og slett.

Fotos: Per Gram

Per, Dorothy Beck, Ståle

Greit å ha med Setesdalskofte hjemmefra.....

The Pas var en liten by. Ståle og jeg ble invitert til moose hunting og vi fikk hver vår ski-doo til disposisjon. Det var kjempemorsomt og en stor opplevelse. Vi så ikke noe dyr, men ble med på parteringen av et. Etter julen var det hjemreise fra minus 30 til pluss 25 samme veien jeg kom. Det ble noen tusen kilometer utav dette, og gøy og lærerikt var det; 3700 km hver vei, og 80 timer i buss, på busstasjoner og i bil.

Den 10. februar 1967 fløy jeg min første tur med instruktør Palmer i skoleflyet T-41A Mescalero. Sivilt heter det Cessna 172 Skymaster. Det var 11 mndr. etter at jeg hadde fløyet siste flyging i Norge. Den 23.februar var det første solo og dåp enda en gang.

Mr. Palmer og "ATC", Go-Go Control som holdt orden på trafikken - Fotos: Per Gram

Det var en del artige ting som fallskjermtrening og oppskyting i tårn, altså simulert utskytning fra fly, fysisk trening som besto i biljard, golf eller bowling.... Vel, noen valgte å løpe på bane for å holde seg i form. Jeg var en av de få og traff PT (Physical Training) Sgt. Ken Olof Toy av svensk avstamning. Han har jeg kontakt med fremdeles.

 

                                          Simulert utskytning - Fotos: Jud Powell

T-41 var en særdeles enkel maskin å fly; den kunne ikke fly acro. Dermed kan en si at utvelgelsen av flygere var veldig forskjellig fra opplevelsene mine med Safiren. Allikevel, det var noen som strøk. Det var også noen såkalte SIE`s: Self-Initiated Elimination, altså at de trakk seg. Faktisk så mange som 15% av kandidatene trakk seg frivillig. Noen ble flysyke, og noen var håpløst ukoordinerte.

                             

 Undertegnede i landingen

T-41A                                                       

                                                             Fotos: Jud Powell

Jeg ble kjent med en norsk jente, en AFS`er og hennes vertsfamilie i Chandler, det nærmeste tettstedet til Willy. Der ble jeg introdusert til farm life, kastrering av okser for eksempel.... Jeg gikk ut- og inn der helt til jeg reiste hjem.

T-37B – Foto: Finn Kloster

Den 27. mars fløy jeg min første tur i et lite to-motors jetfly, T-37B. Instruktøren min var en ex B-47 flyger som heter John Taylor. Vi kom veldig godt overens; han var en cool cat. Maskinen var veldig lett å fly; den var fully aerobatic, og endelig kunne jeg fly litt opp-ned igjen. Men vi holdt oss strengt etter syllabusen. Her lærte jeg instrumentflyging og bruk av Instrument Landing System for første gang.

Foto: Per Gram

Vi hadde noen gøyale turer, bl.a besøkte jeg kjente i Los Angeles og var i Disneyland. Vi hadde en tur til Las Vegas med overnatting på Nellis AFB. Jeg vant 100 dollar i terningspill, crap. Vi var på March AFB i California og kikket på B-52 hvor Taylor møtte kjente. Og noen flygere ble vasket ut av programmet. Jeg kjøpte meg bil, en Chevrolet Biscayne 1959 modell med en stor V-8 motor som seg hør og bør. Jeg ga $500 for den. Romkameraten min, Elmer Padget, giftet seg og jeg brukte bilen for å kjøre brudeparet til kirken. Bilen ble solgt til Petter Garshol tror jeg det var, da jeg skulle pakke og utklarere.

Good Grief Flight - Foto: Per Gram

Chevyen foran Bachelor Officers`Quarters, BOQ hvor jeg bodde - Foto: Per Gram

The Thunderbirds var innom basen på Open Day. Det var også det Canadiske teamet Golden Centennaires med Tutor. Thunderbirds dro videre fra Willy til Laughlin AFB hvor det skjedde en ulykke med no. 6 helgen etter; den mistet en vinge. Flygeren skjøt seg ut. Her er No. 6 på tarmack Willy Field.

Foto: Finn Kloster

Norske F-5`er på tur hjem

Ved flere anledninger var det norske F-5`er innom på vei hjem. Jeg måtte jo hilse på dem. En kar ved navn Anders Angermo, tror han var fra 336 skv.,  og jeg ble invitert hjem til en F-5 instruktør, maj. Gillette. Han fløy F-105 Wild Weasel i Vietnam. Han ble skutt ned og reddet under dramatiske omstendigheter. Vi fikk en del historier om krigen av ham.

Kruse-Nilsen og Steensby                                                                  

Steensby Fotos: Per Gram

Det var en del fysiologisk trening med såkalt spatial disorientation, altså hvor sanseapparatet får lov til å spille en en del puss. Det var lavtrykkskammer hvor vi fikk kjenne på hypoxia, altså kroppens reaksjon på oksygenmangel. Der ble det simulert utskytning fra 43 000 fot og vi måtte puste fra den lille reserveflasken som hører til utskytningssetet før vi blir slengt ut av setet i 18000 fot. Dette skjedde imidlertid ikke i lavtrykkskammeret, men det ble simulert!

Fotos: Per Gram

Oppi dette var det simulatortrening med vekt på prosedyrer og instrumenttrening, vel 22 timer i Linken, eller prosedyretreneren. T-37 er et lite fly med en bred og oversiktlig cockpit. I Canada var det en tilsvarende en-motors maskin som heter Tutor, nevnt før, med omtrent lik cockpit. T-37 har ikke trykk-kabin, og den har to små motorer og er veldig lett å fly. Motorene bråkte fælt på bakken; The Tweet, ble flyet kalt. Jeg fløy solo etter 12 timer. Etter 70 timer på typen var det en dramatisk overgang til "The Cadillac of the Air Force";  T-38 Talon. Gåttabanen for en kjærre!

T-38A Foto: Per Gram

Også kalt "The White Rocket", med 30 000 fot/min. i Rate of Climb så er dette et godt kjelenavn. Ja, kjelenavn og ikke kallenavn. Maskinen nådde UPT i 1961 og er den første supersoniske treningsflyet i USAF. Når dette skrives er den fremdeles i full aktivitet, men en ny maskin kommer snart, en Boeing/SAAB maskin. Jeg kom altså til en topp moderne maskin med en eksemplarisk oversiktlig og romslig cockpit og to spreke J-85 motorer med etterbrenner. Men først, simulatortrening og academics. Klassekamerat fra F-IV/65 Finn Kloster, flyttet inn som min nye romkamerat. Den 8. august 1967 fløy jeg min første tur. Jeg glemmer det aldri. Min instruktør var Lt.Col Schneider, skvadronsjefen. Han var mest interessert i å se hva jeg var god for i stedet for å vise meg nye ting, hadde jeg inntrykk av. Vel, det var jo en familiarization trip. Han var ingen god instruktør, en skrivebordsflyger. Jeg gikk til min gamle instruktør Taylor og sa at jeg var bekymret. Han trakk i noen tråder og jeg fikk ny instruktør, en F-4 flyger på utveksling fra USN, Bill Mahler. Fy flate, det var gøy. Han var Schneiders rake motsetning og vi trivdes sammen. Programmet var flott og ga god progresjon innrettet mot jagerfly. Et par turer husker jeg spesielt, det var en overnattingstur via Vance, Randolph og Webb ATC baser og selve toppen på kransekaken: Jeg fløy lead 4-ship over San Francisco Mountain ved Flagstaff. Det var selve eksamen kan en si. Jeg fikk litt under 130 timer på T-38. Jeg gjorde det godt både på academics og flyging. Det var forøvrig typisk at nordmenn kom ut i det aller øverste sjiktet på kullet. Mange ganger aller best.

 

Cafer Savas? Vi lånte ID kort fra kolleger for å komme inn i den mye morsommere NCO messa

Graduering

Den meget kjente flygeren fra 2. verdenskrig, Joe Foss, talte for oss. Han hadde 26 nedskutte japanske fly på samvittigheten og fikk Medal of Honor for jobben ved Guadalcanal. Forøvrig var det festivitas med oppstilling, gudstjeneste og tildeling av wingen og mange stolte foreldre og slektninger. De amerikanske elevene, altså alle unntatt meg, fikk beordring til nytt tjenestested der og da.  De aller beste kunne velge tjenestested, vanligvis instruktør eller C-141 for å holde seg unna line of fire.  De dårligste havnet på AC-47 Gun ship, C-123 Provider eller B-52. Dette var skumle greier midt i Vietnam krigen. Min utdannelse endte den 10. februar 1968.

Epilog

Da jeg kom hjem og sjekket inn i Myntgata 2, sa de: Jøss, kommer du nå. Skal se om vi kan finne en plass til deg. Jeg var fornøyd med 338 skvadron på Ørlandet. Tenk på de som kom fra Canada via CFB Chatham hvor de fløy gunnery med CF-86, for så å bli beordret HU-16 Albatross.......

Såvidt jeg vet omkom ingen på mitt kull i Norge eller i USA. Jeg har i alle år holdt kontakten med Jud Powell fra Vanceborough, Maine. Han var jeg hjemme hos i juleferien 1968 da han fløy F-89, senere F-102, ved Bangor AFB i Maine Air National Guard.

Jeg besøkte Willy i 2011. Flyplassen hadde skiftet navn flere ganger og het da Mesa Gateway Airport, og var ikke til å kjenne igjen. Selskapet Draken holdt til der med en del såkalte aggressor fighters (Fly som skulle illudere fiendefly for gutta på Luke)  og flyselskapet Allegiant hadde en hub der. Jeg var også innom Falcon Field og fikk en super B-17 briefing. Nels Running, min teammate i hockeyspill, var Generalmajor da han gikk av med pensjon. Vingebrekken til en Thunderbird F-100 Super Sabre er godt beskrevet i Aviation Week & Space Technology Nov. 4th 2003. Sjekk flykart over USA og aktuelt område her: https://tinyurl.com/v9z9ups Jeg avsluttet min flygende karrierer den 22. juli 2005, på min 60-års dag. Jeg fikk    litt over 20 000 flytimer og er fornøyd med det.

 

Bilder: Tom N. Gram