BRISTOW NORWAY I HAMMERFEST
Slik trener Barentshavets redningsmenn
Sjekk video her: http://tinyurl.com/pquxfqq
Publisert: 2. desember 2013 kl. 19:40
HAMMERFEST: En håndfull oljearbeidere i tykke oransje redningsdrakter marsjerer over snøen og bort til helikopterterminalen på Hammerfest lufthavn etter endt skift på en av installasjonene i Barentshavet.
Helikoptertransport offshore er noe de færreste ser fram til.
En sikkerhet er da at om noe skulle skje med transporthelikopteret, sørges redningsberedskapen av et av de mest avanserte redningshelikoptrene som finnes med topptrent mannskap om bord.
Det ene helikopteret brukes til å frakte transportere folk, det andre er et allværs søk- og redningshelikopter (awsar).
Redningshelikopteret er der på oljeselskapenes regning. Oppgaver er primært å kunne berge samtlige 21 om bord på transporthelikopteret innen to timer dersom dette skulle få problemer, samt å frakte skadde eller syke fra oljeinstallasjonen til sykehus.
En bonus er at oljevirksomheten sørger for bedre beredskap også for andre som bruker havet, og for så vidt områdene rundt.
Det mest kjente eksempelet på dette, var da Bristows EC225 bidro til å berge 14 mennesker fra fiskebåten Kamaro i oktober i fjor. På dette tidspunktet var ingen av de to Sea King-maskinene til 330-skvadronen på Banak i flygedyktig stand.
I ukene før Teknisk Ukeblad besøker Hammerfest-basen, har Super Puma-en blant annet bistått ved en ATV-ulykke og lett etter en mann som hadde gått seg bort i fjellet. Begge etter anmodning fra Hovedredningssentralen (HRS).
– Vi benytter ofte andre ressurser enn Sea King. CHC, Bristow og andre blir benyttet ved jevne mellomrom. Dersom vakthavende redningsleder finner ut at dette er den beste ressursen til den aktuelle situasjonen, tar han eller hun kontakt og ber om å få benytte denne, opplyser seniorrådgiver Ståle Jamtli ved HRS Sør-Norge.
Det er et knippe forskjellige øvelser som sar-mannskapene sørger for å holde seg oppdaterte på.
Det er for eksempel heising fra sjø, flåte, større og mindre båter og skip - dag og natt. Til sistnevnte øvelser kommer det godt med å ha et meget nært samarbeid med Redningsselskapet og Kystvakta.
Nå går turen til Revsholmen som er ubebodd og ligger i havgapet 20 kilometer nord for Hammerfest.
Foran i helikopteret sitter fartøysjef Geir Stormoen og styrmann Elling Heiberg. Bak er Arve Vikingstad kabinsjef. Han er dessuten tekniker og heisoperatør.
Resten av mannskapet i kabinen utgjøres av redningsmann Arnt Ole Mathisen, anestesilege Tobias Magid og kabinassistent Torry Hansen.
Det er en standard treningstur der mannskapet øver på det som kalles «confined area landing», altså landing utenfor flyplass.
Når helikopteret skal settes ned i ukjent terreng i mørket, er det intens konsentrasjon om bord. Det er lett å tenke at det kun er pilotene som flyr, men i et slikt redningshelikopter spiller redningsmann og kabinsjef viktige roller i vurderingen av objekter som skal heises på.
– Det er når hele besetningen jobber sammen som et sveitsisk urverk vi føler at vi lykkes, sier Stormoen.
Det er ingen babling over intercom-en, men alle som observerer noe skal melde fra umiddelbart. Alle om bord kan be om timeout over intercom. Det blir som en «pan-pan»-melding (alarmering), forklarer sar-kapteinen.
For øvrig kan redningsheis og en del annet utstyr flyttes over på linemaskinen i løpet av et par timer, slik at den blir limsar-konfigurert, noe som skjer når awsar-maskinen er til vedlikehold. Slik sett kan begge EC225-ene betegnes som redningshelikoptre.
Selv på timesberedskap er de som regel i lufta i løpet av 20-30 minutter, viser basens egne erfaringstall. Alle ruter er forhåndsplanlagt. Derimot kreves det litt mer tid til planlegging når de anmodes om hjelp fra HRS, særlig dersom hendelsen er inne på land.
Pasienter fra oljeinstallasjonene flys primært til Hammerfest, men helikoptrene har alltid drivstoff nok til å gå til riggen og deretter til sykehuset i Tromsø, hvor de alvorligst skadde blir fraktet.
– Som de fleste vet er det et helt annet klima og vær her enn på Sørfeltet. Det er heftige, polare lavtrykk som dukker opp fra ingen steder. Det er mye tette snøbyger og isingsproblematikk. Når det skal bores lenger nord og turene blir lengre, er utfordringen å finne alternative flyplasser å gå til. I tillegg er det mye mørke, sier Stormoen som selv blant annet har ti års erfaring med offshoreflyging med S-76 til Friggfeltet.
I løpet av den nærmeste tida skal EC225-maskinene utstyres med nattsyn (NVG) og ekstra drivstofftanker. De gir 600 liter ekstra drivstoff som holder til rundt 50 minutter ekstra flyging.
– Det er ikke slik at vi kan utføre nye oppgaver med NVG, men vi kan gjøre det samme som i dag litt tryggere, spesielt det som har med sar å gjøre. Alle som flyr offshore har sin personlige nødpeilesender (PLB) som vi kan peile oss inn på. Lysene på disse ser vi på 40 nautiske mils hold med nattsyn, forklarer Stormoen.
Mens denne anskaffelsesprosessen av ulike årsaker har trukket ut i tid, er det ingen som kan betvile at Sea King og tilhørende høykompetent mannskap og teknikere i 330-skvadronen har gjort maksimalt ut av ressursene.
Samtidig er det et faktum at de fleste av Sea King-ene er 40 år gamle og har klart svakere ytelser enn EC225 awsarh i mange scenarioer.
Noen viktige forskjeller er for eksempel at EC225 i motsetning til Sea King har avisingsutstyr, flyr 30 prosent raskere, har større rekkevidde og generelt mer automatisering. Sea King har større kabin og derfor større kapasitet, i hvert fall innenfor en mindre redningsradius.
Måten de private redningsmannskapene og Forsvarets mannskaper utfører jobben sin på, er i grunn ganske sammenlignbar, ifølge Stormoen.
– I hvert fall hvis vi snakker om aksjoner offshore og i kystnære strøk. Der er vi flinke, for dette trener vi mye på. Men opp på Finnmarksvidda eller til fjellet har vi i utgangspunktet ikke noe å gjøre, og terskelen er lavere for å si nei.
Rutinemessig gir Bristow melding til Hovedredningssentralen i Bodø om deres beredskap og status. Nettopp for at HRS skal ha dem å spille på når Sea King er i andre enden av det enorme fylket.
– Vi har et kjempesamarbeid med gutta på Banak. På vårt nivå er vi kolleger, ikke konkurrenter. Det eksisterer ingen «min mayday»-holdning her, understreker Stormoen.
Helikoptertransport offshore er noe de færreste ser fram til.
En sikkerhet er da at om noe skulle skje med transporthelikopteret, sørges redningsberedskapen av et av de mest avanserte redningshelikoptrene som finnes med topptrent mannskap om bord.
Bedre beredskap for alle
Bristow Norway har to nye Eurocopter EC225 Super Puma-helikoptre på basen i Hammerfest, og de flyr på oppdrag fra Statoil og Eni.Det ene helikopteret brukes til å frakte transportere folk, det andre er et allværs søk- og redningshelikopter (awsar).
Redningshelikopteret er der på oljeselskapenes regning. Oppgaver er primært å kunne berge samtlige 21 om bord på transporthelikopteret innen to timer dersom dette skulle få problemer, samt å frakte skadde eller syke fra oljeinstallasjonen til sykehus.
En bonus er at oljevirksomheten sørger for bedre beredskap også for andre som bruker havet, og for så vidt områdene rundt.
Det mest kjente eksempelet på dette, var da Bristows EC225 bidro til å berge 14 mennesker fra fiskebåten Kamaro i oktober i fjor. På dette tidspunktet var ingen av de to Sea King-maskinene til 330-skvadronen på Banak i flygedyktig stand.
I ukene før Teknisk Ukeblad besøker Hammerfest-basen, har Super Puma-en blant annet bistått ved en ATV-ulykke og lett etter en mann som hadde gått seg bort i fjellet. Begge etter anmodning fra Hovedredningssentralen (HRS).
– Vi benytter ofte andre ressurser enn Sea King. CHC, Bristow og andre blir benyttet ved jevne mellomrom. Dersom vakthavende redningsleder finner ut at dette er den beste ressursen til den aktuelle situasjonen, tar han eller hun kontakt og ber om å få benytte denne, opplyser seniorrådgiver Ståle Jamtli ved HRS Sør-Norge.
Teknisk Ukeblad var med Bristows redningshelikopter på en kveldsøvelse nord for Hammerfest. Foto: Eirik Helland Urke
Trening
Denne kvelden er transporthelikopteret i hangaren og sar-mannskapet benytter anledningen til nok en treningstur.Det er et knippe forskjellige øvelser som sar-mannskapene sørger for å holde seg oppdaterte på.
Det er for eksempel heising fra sjø, flåte, større og mindre båter og skip - dag og natt. Til sistnevnte øvelser kommer det godt med å ha et meget nært samarbeid med Redningsselskapet og Kystvakta.
Nå går turen til Revsholmen som er ubebodd og ligger i havgapet 20 kilometer nord for Hammerfest.
Foran i helikopteret sitter fartøysjef Geir Stormoen og styrmann Elling Heiberg. Bak er Arve Vikingstad kabinsjef. Han er dessuten tekniker og heisoperatør.
Resten av mannskapet i kabinen utgjøres av redningsmann Arnt Ole Mathisen, anestesilege Tobias Magid og kabinassistent Torry Hansen.
Det er en standard treningstur der mannskapet øver på det som kalles «confined area landing», altså landing utenfor flyplass.
Når helikopteret skal settes ned i ukjent terreng i mørket, er det intens konsentrasjon om bord. Det er lett å tenke at det kun er pilotene som flyr, men i et slikt redningshelikopter spiller redningsmann og kabinsjef viktige roller i vurderingen av objekter som skal heises på.
– Det er når hele besetningen jobber sammen som et sveitsisk urverk vi føler at vi lykkes, sier Stormoen.
Det er ingen babling over intercom-en, men alle som observerer noe skal melde fra umiddelbart. Alle om bord kan be om timeout over intercom. Det blir som en «pan-pan»-melding (alarmering), forklarer sar-kapteinen.
Geir Stormoen er sar-kaptein i Bristow Norway. Foto: Erik Helland Urke
Nattsyn og ekstra drivstoff
Når den såkalte line-maskinen, altså helikopteret som transporterer folk til og fra oljeinstallasjonene, er ute på oppdrag, er sar-mannskapet på 15-minutters beredskap. Når linemaskinen er inne, er beredskapen én time.For øvrig kan redningsheis og en del annet utstyr flyttes over på linemaskinen i løpet av et par timer, slik at den blir limsar-konfigurert, noe som skjer når awsar-maskinen er til vedlikehold. Slik sett kan begge EC225-ene betegnes som redningshelikoptre.
Selv på timesberedskap er de som regel i lufta i løpet av 20-30 minutter, viser basens egne erfaringstall. Alle ruter er forhåndsplanlagt. Derimot kreves det litt mer tid til planlegging når de anmodes om hjelp fra HRS, særlig dersom hendelsen er inne på land.
Pasienter fra oljeinstallasjonene flys primært til Hammerfest, men helikoptrene har alltid drivstoff nok til å gå til riggen og deretter til sykehuset i Tromsø, hvor de alvorligst skadde blir fraktet.
– Som de fleste vet er det et helt annet klima og vær her enn på Sørfeltet. Det er heftige, polare lavtrykk som dukker opp fra ingen steder. Det er mye tette snøbyger og isingsproblematikk. Når det skal bores lenger nord og turene blir lengre, er utfordringen å finne alternative flyplasser å gå til. I tillegg er det mye mørke, sier Stormoen som selv blant annet har ti års erfaring med offshoreflyging med S-76 til Friggfeltet.
I løpet av den nærmeste tida skal EC225-maskinene utstyres med nattsyn (NVG) og ekstra drivstofftanker. De gir 600 liter ekstra drivstoff som holder til rundt 50 minutter ekstra flyging.
– Det er ikke slik at vi kan utføre nye oppgaver med NVG, men vi kan gjøre det samme som i dag litt tryggere, spesielt det som har med sar å gjøre. Alle som flyr offshore har sin personlige nødpeilesender (PLB) som vi kan peile oss inn på. Lysene på disse ser vi på 40 nautiske mils hold med nattsyn, forklarer Stormoen.
Gode kolleger
Som kjent skal de nasjonale redningshelikoptrene i løpet av sju år erstattes av AW101 - i konkurranse nettopp med EC225/725.Mens denne anskaffelsesprosessen av ulike årsaker har trukket ut i tid, er det ingen som kan betvile at Sea King og tilhørende høykompetent mannskap og teknikere i 330-skvadronen har gjort maksimalt ut av ressursene.
Samtidig er det et faktum at de fleste av Sea King-ene er 40 år gamle og har klart svakere ytelser enn EC225 awsarh i mange scenarioer.
Noen viktige forskjeller er for eksempel at EC225 i motsetning til Sea King har avisingsutstyr, flyr 30 prosent raskere, har større rekkevidde og generelt mer automatisering. Sea King har større kabin og derfor større kapasitet, i hvert fall innenfor en mindre redningsradius.
Måten de private redningsmannskapene og Forsvarets mannskaper utfører jobben sin på, er i grunn ganske sammenlignbar, ifølge Stormoen.
– I hvert fall hvis vi snakker om aksjoner offshore og i kystnære strøk. Der er vi flinke, for dette trener vi mye på. Men opp på Finnmarksvidda eller til fjellet har vi i utgangspunktet ikke noe å gjøre, og terskelen er lavere for å si nei.
Rutinemessig gir Bristow melding til Hovedredningssentralen i Bodø om deres beredskap og status. Nettopp for at HRS skal ha dem å spille på når Sea King er i andre enden av det enorme fylket.
– Vi har et kjempesamarbeid med gutta på Banak. På vårt nivå er vi kolleger, ikke konkurrenter. Det eksisterer ingen «min mayday»-holdning her, understreker Stormoen.
Bristow Norway har to EC225 på Hammerfest-basen som flyr for Statoil/Eni. Her er allværs søk- og redningshelikopteret (awsar). Foto: Eirik Helland Urke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.