Norsk pilot testet: Slik er F-35 egentlig i nærkamp
Ble først beskyldt for å bli
knust av F-16.
- PER ERLIEN DALLØKKEN - FORSVAR
- 1. MARS 2016 - 08:0
F-35 tillater
flygeren å være mer offensiv og frampå enn F-16, men mer risting og mindre
utsikt kan være ulemper.
Det er noen av
konklusjonene i det som trolig er den mest detaljerte beskrivelsen av F-35s
«dogfight»-egenskaper, skrevet av noen med førstehåndskjennskap og beregnet på
offentligheten.Første JSM-slipp: På dette amerikanske flyet
henger Norges mest avanserte våpen
Multirolle
Vurderingene
kommer fra Norges første F-35-flyger,
major Morten Hanche, etter flere turer der oppgaven har vært å trene
visuell nærkamp én mot én, det som på kampflyspråk kalles «Basic Fighter
Maneuvers» (BFM).
Morten Hanche gratuleres a F-35 biter fra seg også på nært hold. De som tviler vil
få seg en overraskelse når de møter dette «bombeflyet», skriver Hanche.
Dette er en
henvisning til en vanlig kritikk mot F-35, nemlig at flerbruksflyet i større
grad er designet for å trenge ubemerket inn i fiendtlig luftrom og slippe
bomber enn det er til å bedrive tradisjonell avskjæring og nærkamp.
- 13 timer i lufta, sju drivstoffyllinger og én
mellomlanding: F-35 har krysset
Atlanteren for første gang
Hevdet F-35 ble knust av F-16
Den påståtte
mangelen på denne typen evner var hovedessensen i en av fjorårets store
«snakkiser», da en lekket rapport avslørte at en amerikansk testflyger
mente at F-35 falt fullstendig gjennom i
såkalt «dogfight» mot F-16.
Senere
gikk F-35s flernasjonale programkontor (JPO) ut og påpekte at rapporten
langt fra fortalte hele sannheten om disse øvelsene.
Blant annet ble
det påpekt at det aktuelle F-35-flyet, testflyet AF-2, manglet mye utrustning,
blant annet software for å kunne bruke langtrekkende sensorer og hjelmsikte.
På tidspunktet
rapporten ble omtalt, hadde norske flygere kun simulatorerfaring og uttalte seg
i teoretiske vendinger.
Nå har vi flere
norske flygere som jevnlig er i lufta og trener BFM med F-35, senest
mandag. Dermed kan de nå med enda større tyngde uttale seg om hvordan
kampflyet oppfører seg i nærkamp.
Hanche, som både
er instruktør og assisterende våpenoffiser ved 62. skvadron på Luke AFB, bruker
sitt gamle verktøy F-16 som referanse, og har et mer nyansert bilde å komme
med:
– Som F-35-bruker
har jeg mye igjen å lære, men jeg sitter igjen med mange inntrykk. Jeg vil
framheve hvordan F-35 føles i lufta, og hvor stabil og forutsigbar flymaskinen
er. Jeg er også imponert over hvor raskt F-35 akselererer når jeg
reduserer angrepsvinkelen. Høy angrepsvinkel gir meg mye løft, men også enorm
indusert luftmotstand. Når jeg «bryter» angrepsvinkelen, er det tydelig at F-35
har en kraftig motor, skriver Hanche.
Dette er nyttige
egenskaper i nærkamp. Men hva går egentlig såkalt BFM ut på?
Hanche skriver at selve
situasjonen – luftkamp én mot én – kan være mer eller mindre sannsynlig.
Flygeren har tidligere påpekt at
øvelsen «dogfight» ikke nødvendigvis er irrelevant, men at moderne
luftkamp er ganske forskjellig fra Top Gun der pilotene jager hverandre på noen
titalls meters avstand.
I virkeligheten er
duellen gjerne avgjort før flygerne kan se hverandre med egne øyne, ved
hjelp av et skudd med et missil med stor rekkevidde, god manøvreringsevne,
pålitelige sensorer og dødelige stridshoder.
– Treningen er
uansett viktig, fordi den bygger grunnleggende ferdigheter. I treningen starter
vi oftest fra klart definerte parametre, med et tydelig offensivt, defensivt
eller nøytralt utgangspunkt. Vi er nøye med parameterne når øvelsen begynner
fordi, det blir enklere å trekke ut læringen i ettertid – metode i trening av
luftkamp, forklarer Hanche i innlegget.
Der kommer det
fram at typiske treningsoppsett begynner med én, to eller tre kilometers
avstand fra angriper til forsvarer. Minsteavstanden er 300 meter som forsvinner
fort i et kampfly.
Større avstand
betyr mer energi, høyere g-belastning og ender ofte i en mer langvarig kamp.
Kort avstand betyr oftest at øvingsmomentet er å trene skyting med kanonen
eller å forsvare seg mot et kanonskudd.
– Som den
offensive parten er øvingsmålene å utnytte alle muligheter til å drepe
motstanderen med våre tilgjengelige våpen – både missiler og kanon – samtidig
som jeg manøvrerer for å etablere meg i en stabil posisjon bak motstanderen.
Fra denne kontrollposisjonen er det mulig å fyre både kanon og missiler, uten
at motstanderen har en reell sjanse til å ta igjen, skriver Hanche som har sin
testflygerutdanning fra US Navy Test Pilot School.
Så hvordan
oppfører F-35 seg i luftkamp? Hanche skriver at den offensive rollen oppleves
som noe annerledes enn han er vant til fra F-16:
– I F-16 måtte jeg
i større grad enn i F-35 være tålmodig før jeg kunne peke på motstanderen og
levere våpen. Et svært offensivt angrep, hvor jeg pekte for å skyte samtidig
som jeg ikke var etablert bak motstanderen, førte ofte til et rollebytte; den
offensive ble defensiv.
Han sier at F-35
gir ham langt større angrepsvinkel enn F-16. Altså at F-35 har større
evne til å flytte nesa på flyet dit flygeren ønsker. (Angrepsvinkel beskriver vinkelen mellom lengdeaksen på flyet – dit nesa
peker – og hvor flyet faktisk er på vei – vektoren).
– Evnen til å peke
på motstanderen gjør at jeg kan levere våpen tidligere enn jeg er vant til, det
tvinger motstanderen til å reagere enda mer defensivt og det gir meg muligheten
til å bremse opp raskt, skriver Hanche.
Så hvorfor er
bremseegenskapene til et kampfly viktig?
Offensivt handler
det om å ha muligheten til peke på motstanderen over lenger tid, før
avstanden minker så mye at et rollebytte finner sted.
I den defensive
rollen kan Hanche og hans kolleger hive nesa på flyet rundt i en reaktiv
manøver, samtidig som de bremser opp. Motstanderen må reagere, hvis ikke ender
det opp i rollebytte når han flyr forbi.
– Samme prinsipp
som mange har sett i Top Gun; «Hit the brakes, and he´ll fly right by». Uten at
det gjør Top Gun til en dokumentar, skriver den norske testflygeren.
Ifølge Hanche er
det stor forskjell i responsen på Norges eksisterende og kommende kampfly. Når
han dytter stikka fram, reagerer F-35 momentant, ikke forsinket som F-16.
F-16 reagerer
ifølge ham også tregt når han beveger stikka sideveis for å rulle («roll»)
ved høy angrepsvinkel. I F-35 kan han bruke rorpedalene for å styre nesa
til flyet sideveis.
– Ved høy
angrepsvinkel reagerer fortsatt F-35 kvikt i forhold til F-16. Dette gir meg en
alternativ mulighet til å peke nesa dit jeg ønsker og true en motstander. Jeg
kan gjøre denne «pedalsvingen» imponerende hurtig, også ved lav hastighet. Som
defensiv gir det meg muligheten til å raskt nøytralisere en situasjon, eller
kanskje også å reversere rollene, skriver Hanche.
Han legger til at
han har beveget det nye kampflyet mer aggressivt enn han i utgangspunktet
trodde det var rom for.
– Det
funket helt fint. F-35 henger på som en klegg, og motstanderen
slipper aldri ut av siktet. Min erfaring så langt er at F-35 gjør det
enklere å beholde den offensive rollen, og den gir meg flere muligheter til å
skyte på motstanderen, oppsummerer Hanche.
Hanches erfaringer
skiller seg tilsynelatende en god del fra den amerikanske testen i januar i
fjor og som kom fram i media i fjor sommer, der F-35 ble kritisert for blant
annet svake manøvreringsegenskaper.
– Jeg tror
hovedgrunnen til at vi har et annet inntrykk, er at det var en svært tidlig
test der testflygeren sannsynligvis fløy F-35 slik han var vant med fra
tidligere fly. Vi har nå brukt erfaringene fra både den tekniske og den
operative testingen sammen med våre egne erfaringer her på Luke for å raffinere
måten vi utnytter flymaskinen og styrkene til F-35, skriver Hanche i en epost
til Teknisk Ukeblad.
Hanches
BFM-trening har vært med F-35 mot F-35, ikke F-35 mot F-16 som i den mye
omtalte amerikanske testen.
Når det gjelder
negative ting knyttet til nærkampevner, er det to ting Hanche trekker fram,
også dette momenter som har vært mye framme i den offentlige debatten: Utsikt
fra cockpit og risting/vibrasjoner med påfølgende hjelmproblemer.
Mens F-16 har en i
særklasse god utsikt, stjeler seteryggen en del utsikt i F-35.
I F-16 er det
mulig å snu seg til høyre, titte over ryggen på flyet og se venstre vingetupp.
Det er ikke mulig i F-35.
– Derfor var jeg
litt frustrert etter de første par turene. Det viste seg at jeg hadde mye å
hente på å lære meg et nytt bevegelsesmønster. Nå kompenserer jeg ved å bevege
meg framover i setet og lene meg litt sideveis, før jeg snur hodet og ser
bakover. Slik kan jeg se rundt sidene av seteryggen. Jeg bruker hendene til å
stemme fra mot glasset i cockpit og mot rammen rundt. Med tanke på utsikt så
hadde jeg en fordel i F-16, men til tross for det klarer jeg også i F-35 å
holde øye med motstanderen gjennom aggressiv manøvrering. Utsikten lar meg være
effektiv i visuell nærkamp, og det vil være misforstått å vinkle dette som et
reellt problem med F-35, mener Hanche.
Når det gjelder
risting, det som kalles «buffeting», har F-35 visstnok mye av dette ved stor
belastning.
F-16 rister knapt
under kraftig manøvrering. Dette har potensielt både positive og negative
konsekvenser. Hanche har tidligere beskrevet at
F-16 slik sett ikke gir noen tilbakemelding på om han eksempelvis flyr farlig
sakte, det må han lese seg til av instrumentene.
I F-35 er det
derimot en konstant liten skjelving som øker i styrke under aggressiv
manøvrering. Hanche påpeker at ristingen fungerer som nyttig tilbakemelding,
men at den også kan være en ulempe:
– Fordi ristingen
først begynner ved middels angrepsvinkel, gir det meg som flyger en intuitiv
følelse for hvor mye jeg krever av flymaskinen; hvordan påvirkes min totale
energi. På den annen side har flere flygere hatt problemer med ristingen, fordi
informasjonen som blir projisert på hjelmvisiret kan være vanskelig å lese. De
fleste her på Luke flyr med andregenerasjons hjelmer. Jeg flyr med
tredjegenerasjons hjelm, og har ikke opplevd dette som et reellt problem,
forteller Hanche.
Christopher Culley i Rockwell
Collins utfører de siste tilpasningene av visir, maske og displaysystem på
Morten Hanches skredderskydde F-35-hjelm.
Teknisk Ukeblad
har tidligere omtaltproblemene med den forrige
F-35-hjelmen: Stikkordsvis handlet det om manglende skarphet i
nattmodus, uklarhet, vibrasjoner og forsinkelser i skjermvisningen, samt
problemer knyttet til for dårlig presisjon og doble bilder.
Dette har
tydeligvis Rockwell Collins ESA Vision Systems løst i den nye hjelmen, F-35 Gen III HMDS,
med et nytt nattkamera plassert i panna, ny lcd-teknologi og nyutviklet
software.
Hjelmen veier 2,31
kg, 170 gram mer enn Gen II, og i fjor kom det fram at dette sammen med
utformingen av setene under spesielle omstendigheter kunne øke risikoen for nakkeskader for
de aller letteste flygerne dersom de må skyte seg ut.
Hanches innlegg er
også blitt oversatt til engelsk. Endre Lunde, som er kommunikasjonrådgiver
i Kampflyprogrammet, regner med at det vil få en god del internasjonal
interesse.
– Det er
nok første gang at en F-35-flyger noe sted i verden gir et slikt innblikk
i hvordan flyet oppfører seg i «dogfighting», sier Lunde.
Derfor har det
også vært noen runder fram og tilbake for å kunne være så åpen som mulig uten å
røpe gradert informasjon.
– På en del
områder må beskrivelsen nødvendigvis være noe overordnet. Samtidig er det
vesentlig for oss at Hanche på andre områder kan være detaljert nok når han skriver,
slik at han kan si noe meningsfylt om flyet og hvordan det oppfører seg, sier
Lunde.
De to norske F-35-flyene AM-1
og AM-2 har nå passert hundre flytimer på flybasen Luke like ved Phoenix i
Arizona. AM-3 og AM-4 skal leveres før sommeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.