Formålet med bloggen er å bidra til informasjon om luftfart av alle slag. Også litt om ubåter og forsvarsspørsmål. Nyheter vil du finne her også, en del på engelsk som er det mest brukte luftfartsspråket. Har du selv noe som bør komme ut, så send meg en mail til per.gram@hesbynett.no - Politikk på alle nivåer over hele verden er i kaos. Voldsomme endringer kan finne sted på kort tid, som også kan få innvirkning på forsvarsdisposisjoner. Det må kommenteres.
Navy Plans Hypersonic Weapons On SSGN Subs By 2025
A top Navy official said the service plans to deploy the first conventional hypersonic weapons on
Ohio-class submarines by 2025 before adding them to newer Virginia-class vessels starting in
2028.
The weapons, called Conventional Prompt Strike (CPS) capability, are scheduled to be deployed
first to the Army by around 2023 and then to the Navy on its four-vessel group of Ohio-class
non-nuclear weapon armed guided-missile submarines (SSGNs) by around 2025, Vice Adm.
Johnny Wolfe, director of Strategic Systems programs, said during the annual virtual Naval
Submarine League symposium on Nov. 17.
Textron
Aviation today unveiled the Beechcraft King Air 260, the latest King Air to
receive a refresh with nearly all the same new features as the King Air 360,
which the Wichita-based airframer announced in August. “We are bringing the
latest technological advancements to the King Air 260 cockpit that not only
bring greater ease of operation for pilots, they bring a whole new era of flying
for this renowned aircraft,” Textron Aviation senior v-p of sales and flight
operations Rob Scholl said today at NBAA-VBACE.
Like
the 360, the 260’s cockpit will be equipped with Innovative Solutions &
Support’s (IS&S) ThrustSense Autothrottle, digital pressurization
controller, and Collins Aerospace’s Multi-Scan RTA-4112 weather radar. Newly
designed seats created originally for the 360 through a pressure-mapping process
complete the 260’s upgrades. Production of the 260 has begun, and certification
and initial deliveries are expected in early 2021. List price is $6.7
million.
The
company also announced that it has obtained STCs for the IS&S ThrustSense
Autothrottle on King Air 200s equipped with Pro Line Fusion avionics. It expects
similar STC approval soon for King Air 300-series turboprops equipped with Pro
Line 21 avionics.
On
the Cessna side of the house, Scholl noted that production line flow on the
newest airplane, the SkyCourier turboprop twin, will begin in early 2021 with
type certification anticipated later that year.
Dette er egentlig "Breaking News" og helt nytt for meg, sikkert for mine lesere også. Vel, på tide å hedre disse karene i Bell 204`en som landet på polen i 1980. En av mine korrespondenter i Spania har gjort meg oppmerksom på den og Mehlum har kopiert fra teksten og sendt den til meg. Artikkelen er fra Polarboken 2019-2020, side 147-149. Tusen takk! (Red.)
Første nordmann på Nordpolen
Av Burny Iversen og Fridtjof
Mehlum
Roald Amundsen var sammen med de øvrige
norske av mannskapet på luftskipet Norge
de første nordmenn som fløy over Nordpolen.
Eventyreren Ragnar Thorseth nådde Nordpolen med snøscooter den 29. april 1982
sammen med Jørn Eldar Fortun, Trygve Berge og grønlenderen Ekaksak Amagoalik.
Deres ekspedisjon ble kalt Ekspedisjonen Norge til Nordpolen.
Man har antatt at Thorseth, Fortun og
Berge var de første nordmenn som var på isen på Nordpolen, men det viser seg
at de ikke var de første. En annen nordmann, helikopterpiloten Helge Siljuberg,
var der allerede i 1980.
Bakgrunnen for Siljubergs besøk er at han
var pilot på et helikopter som deltok på en amerikansk ledet isdriftstasjon (FRAM
II) i Polhavet. Amerikanske Office of Naval Research ledet et internasjonalt,omfattende program som hadde fire
feltkampanjer og isdriftstasjoner i Polhavet, Fram I (1979), FRAM II (1980),
FRAM III (1981) og FRAM IV (1982). Ekspedisjonene studerte Polhavet og
havbunnen, og studiene omfattet maringeologi, fysisk og kjemisk oseanografi, havisstudier,
luftforurensning, marinbiologi, meteorologi og hydroakustikk
(Johnson 1983). Norsk Polarinstitutt
var med som partner i programmet bl.a. med geofysikeren Yngve Kristoffersen,
som deltok på ekspedisjonene i 1979 og 1982 (Kristoffersen 2001).
Helge Siljuberg foran helikopteret etter landingen på Nordpolen den 24. april 1980. Motoren
ble holdt i gang under oppholdet. (Foto: A. Hielscher).
Flagget med signaturene til de
fire deltakere og tidspunktet for landingen på Nordpolen (24. april 1980 kl 19:20 GMT). (Foto: A. Hielscher).
Feltkampanjen i 1980 varte fra 19. mars
til 5. mai (Baggeroer & Dyer 1982).
Stasjonen FRAM II ble etablert nordfor Grønland på 86° 25’ N, 21° 00’ W.
I tillegg ble det etablert to andre
mindre stasjoner for å gjennomføre marine
akustiske studier. Den nordligste av
disse
(Camp 1) ble plassert ut på 89° 06’ N, 15°
22’ W, altså bare 100 km fra Nordpolen. Der arbeidet en gruppe amerikanske akustikk-eksperter.
Vi kontaktet Yngve Kristoffersen om saken. Han konfererte med amerikaneren
Andreas Heiberg, som satt på Stasjon
Nord på Grønland og hadde det logistiske ansvaret for ekspedisjonen. Heiberg
bekreftet at Helge Siljuberg
samt amerikanerne Allen Hielscher
(leirsjef) og Jay Ardai (tekniker) i stillhet tok en avstikker til Nordpolen
med Bell 204B helikopteret (kjennetegn OY-HBV) til operatøren Grenlandair
Charter (GLACE). Det var sannsynligvis Siljubergs idé. Turen var ikke klarert
med Heiberg, men ingen gjorde noen sak ut av dette. I etterkant har vi fått
kontakt med Allen Hielscher, som kunne fortelle mer om turen. Han jobbet da for
University of Washington. Da helikopteret kom til Camp 1 var denne drevet noe
sørover og posisjonsbestemmelsen basert på astronomisk navigasjon var 88° 50’
N, 18° 45’ W, (Allen m.fl. 1980), altså omkring 70 nautiske mil (130 km) fra
Nordpolen. Det var skyfritt og vindstille da de bestemte seg for å ta en rask
tur til Nordpolen. Regelen for flyving i området var at helikopteret skulle sende
melding til Grønland hvert 20. minutt om hvor det
befant seg. Siden turen til Nordpolen ikke
var klarert, landet de et stykke unna og ga melding tilbake til Grønland omat
de hadde landet og skulle ha to timers “ground stop”. Men i stedet dro de
videre nordover. Etter at de hadde vært på Nordpolen landet de igjen og ga
melding om “airborne again” før de dro tilbake til Camp 1.
De landet på Nordpolen den 24. april 1980
kl. 19:20 GMT. Oppholdet på Nordpolen varte bare omkring 10 minutter. Lindmark
har også fortalt om turen. Han opplyste at Siljuberg plantet et stort norsk flagg og amerikanerne plantet
sitt flagg. Lindmark hadde ikke noe svensk flagg med seg, så han hengte opp
sine underbukser på en stang. Det var ikke første gang en svenske hadde glemt
sitt flagg på tur til Nordpolen. Da luftskipet Norge passerte over Nordpolen i 1926 kastet Amundsen, Ellsworth og
Nobile ut flagg fra sine respektive land. I mangel av flagg kastet den svenske
deltakeren Finn Malmgren ut en svensk to-krone som han hadde i lommen. Den
landet i en sprekk i isen. Det ble tatt bilder og deltakerne gikk
en runde “rundt jorda” på under ett minutt.
I helikopteret på tilbaketuren
skrev de inn informasjon om besøket på Nordpolen
på det amerikanske flagget som de hadde med seg. Der finner vi også signaturen
til de fire deltakerne. Hielscher fortalte at det han husket best fra turen var
spenningen i helikopteret da de fulgte med på skjermen på Omega VLF-instrumentet
de brukte for navigasjon. Som ventet forandret lengdegraden
på skjermen seg raskt når de nærmet seg
Nordpolen. Tester viste senere at
Omega-instrumentet de brukte hadde en nøyaktighet
på 1–3 km. Å stake ut riktig kurs sørover fra Nordpolen var en utfordring, men
Siljuberg brukte avtrykkene i snøen der helikopteret landet og satte kursen 180
grader i forhold til disse. Det fungerte. Ut fra dette kan vi konkludere at
Helge Siljuberg var første nordmann på Nordpolen våren 1980. Siljuberg døde i
2011.
Helikopterets historie er kjent. Det ble
kjøpt nytt av Air America i 1965 og
opererte som støtte for det amerikanske
militæret i Vietnam og områdene omkring frem til 1975, da det ble fraktet
tilbake til USA. Det ble bygget om til sivilt bruk og solgt til Greenlandair i
1976. Helikopteret ble brukt på Grønland og i havområdene omkring inntil det
ble solgt videre til Canada i 1983, der det har vært siden (Leeker 2015).
Kilder
Allen, B., Ardai, J., Hunkins, K., Lee,
T.,Manley, T.C. & Tielmann, W.
1980. Observations of position, ocean depths, and gravity taken from the FRAM
II and Camp I drifting ice stations. CU-13-80 Technical Report No. 13.
Lamont-Doherty Geological Observatory of Columbia University. New York.
Baggeroer, A.B. & Dyer, I. 1982.
Fram 2 in the Eastern Arctic. EOS.Transactions,
American Geophysical Union. 63: 217–222.
Johnson, L. 1983.
The FRAM expeditions:
Arctic Ocean studies from floating ice,
1979-82. Polar Record 21: 583–589.
Kristoffersen, Y. 2001. Geophysical and
Geological Exploration of the Eurasia
– I praksis er dette rein sosial dumping. Selskapet flytter stillinger til Polen hvor det i stedet for norske lønninger betales polske lønninger. Arbeidsoppgaver som jobber mot drift og produksjon flyttes, noe som fører til at folk i Polen ikke får noen reell forståelse av - og nærhet til - det de jobber med, sier Øyvind Strøm, leder i Norsk Helikopteransattes forbund.
Heli-One er i dag rundt 370 ansatte på Sola. Så langt Aftenbladet kjenner til er det mellom 10 og 20 personer som rammes av flyttingen av arbeidsoppgaver fra Sola til Rzeszow i Polen.
Eies av helikoptergigant
Selskapet eies av helikoptergiganten CHC og driver med vedlikehold, reparasjon og overhaling av helikoptre.
– Tragisk, dette er stillinger med personell med lang og god kompetanse til å utføre disse jobbene. Arbeidet skal nå utføres av folk uten denne kompetansen i Polen. Det er veldig beklagelig det som skjer nå, men det er bedriftens valg og innenfor styringsretten som vi ikke har noen midler til å nekte, fortsetter Strøm.
Klubbleder Ingve Mjåland i Teknisk Administrativ Forening, TAF, i Heli-One sier at det for tiden er dialog mellom klubben og bedriften. Han ønsker derfor på nåværende tidspunkt ikke å uttale seg i saken.
Det gjør heller ikke daglig leder Tord Wilstrup Torgersen i Heli-One Norge. Han viser videre til en kommunikasjonsrepresentant i CHC som sitter i Aberdeen.
Talskvinne Sue Fay sier at selskapet en stund har sett på kostnadsreduksjoner globalt for å kunne oppnå best mulig effektivitet. Et av disse programmene har vært etablering av servicesenteret i Rzeszow i Polen. Talskvinnen sier at senteret har vært en suksess for CHC og at det framover vil bli sett på muligheter for vekst.
– Når det gjelder innvirkningen på vår norske virksomhet, kan vi ikke kommentere noe konkret på det nåværende tidspunkt ettersom vi er i pågående samtaler med fagforeningen, sier hun.
For videre svar fra CHC er det ikke Sue Fay i CHC, men Elisabeth Skarsbø Moen fra kommunikasjonsbyrået Zynk som svarer følgende på påstanden om at flytting av tjenester er sosial dumping.
– Påstanden om at Heli-One/CHC driver med sosial dumping er galt og noe vi reagerer sterkt på. Som en virksomhet som opererer i flere land og jurisdiksjoner, legger vi stor vekt på å overholde reglene i de landene vi operer i, inkludert det å tilby rettferdig og konkurransedyktig lønn. CHC er et globalt selskap som operer i et globalt marked og derfor er også selskapet strukturert deretter, skriver hun og fortsetter:
– Det betyr at ulike avdelinger er der det er mest hensiktsmessig. Noen ganger sentralisert på ett sted, andre ganger desentralisert.
– Polen er et land med en sterk posisjon i luftfartsindustrien og flere store selskap er lokalisert der. Det gir tilgang på mange erfarne luftfartsansatte med høy kompetanse. I tillegg er Polen innenfor samme tidssone, eller så godt som samme tidssone, som vår største virksomhet, som også er praktisk.
Heli-One eies av helikoptergiganten CHC og driver med service og vedlikehold av helikoptre. Jon Ingemundsen
– Dårlige erfaringer
Heli-One hadde i 2019 en omsetning på 1,9 milliardre kroner, mens resultat før skatt lå på snaut minus 200 millioner kroner.
– Foreløpig ser det ikke ut til at det blir nedbemanninger for våre ansatte, men at terrenget sonderes. Men dette er en prosess vi klart helst skulle vært foruten. Når arbeids flyttes ut av Norge, er det fordi Ledelse i CHC nok mener at vi er blitt for dyre i Norge, sier klubbformann Per Otto Bråthen Industri Energi i Heli-One Norge.
Øyvind Strøm i Norsk Helikopteransattes forbund mener at det ikke er til å legge skjul på at selskapet nok skulle flyttet så mye som mulig til Polen for å spare kostnader - uten at det nødvendigvis er en suksess.
– Resultatene ved tidligere flyttinger har vært middelmådige, og det har ikke blitt noen suksesshistorier av det de har ønsket å flytte til Polen. Men når det kommer beskjed fra store amerikanskeide konsern, er det lite det norske selskapet kan gjøre med dette, sier Strøm.
– Mye arbeid framover
Ifølge Per Otto Bråthen har selskapet relativt lang horisont med masse arbeid framover. Men han ser ulempen ved at slike prosesser kan føre til at det blir sett på andre utflaggingsmuligheter til lavkostland.
– Faren kan være til stede for at dette utarter og at det i neste omgang blir sett på andre områder som kan flyttes på. For en bedrift som oss, som jobber med vedlikehold og reparasjon av helikoptre, er det liten tvil om at dette vil gjøre ting vanskeligere. Planlegging av reparasjon av helikopter er viktig at skjer på basene. Når dette nå skal planlegges fra Polen, er det klart at ting blir mer komplisert. Vi på Sola må for eksempel sende forespørsel til Polen, i stedet for bare å gå inn på kontoret til en kollega. Arbeidet kompliseres og det kan gå ut over kvaliteten, sier Bråthen.
Fred Smith, som har foredratt på Flyoperativt Forum om P-8, er nå i KC-46 teamet, her på Le Bourget sammen med kollega Reinhard Lillebø. To bilder tatt av meg. Det som er problemet som adresseres i artikkelen, styrer bommen helt akterut. (Red.)
Fred Smith og Reinhard Lillebø
A new design is almost ready for the KC-46′s
most troubled system
Once the Remote Vision System is overhauled, the
KC-46 will be cleared for combat operations. (Staff Sgt. Victoria Nelson/U.S.
Air Force)
WASHINGTON — The U.S. Air Force and Boeing have
almost finalized a new design of the problem-plagued system that must be overhauled before the KC-46 tanker is ready for combat operations, the
service’s acquisition executive said Nov. 24.
Unlike legacy tankers, where boom operators look
out a window and rely on line-of-sight visual cues to guide the refueling boom
into a receiver aircraft, KC-46 boomers use a series of cameras and sensors
called the Remote Vision System. After years of disagreements between the Air Force and KC-46 prime
contractor Boeing about whether the current RVS met requirements, the parties
in April agreed to replace the original system with a completely redesigned
“RVS 2.0.”
“We’ve completed nearly every aspect of the design
except the actual projection method,” Will Roper, the Air Force’s assistant
secretary for acquisition, technology and logistics, said during a roundtable
with reporters last week.
The Air Force is considering two different options
to project the images from the tanker’s rear camera system to the boom
operators who sit at the front of the aircraft: a collimated mirror design,
which uses a curved mirror to project a wide field of view to the user, and an
LCD-type screen similar to modern televisions.
Roper characterized the difference between the two
methods as “a hyper-stereo system” that would deliver near-perfect optics
versus “a more mature technology” with less risk.
“Once they’ve selected that final projection
method, the rest of the design is complete, so we’ll be ready to go ahead and
start building a laboratory system,” Roper said. “Every component that we would
install on the jet, we’ll just do that on the ground, and that would give us a
lot of confidence that when we install the jet itself, that it will work as
advertised.”
The Air Force plans to buy at least 179 KC-46s,
with the first tanker accepted by the service in January 2019. Boeing agreed to take total
financial responsibility for developing the new RVS system, cutting the new
design into the production line and modifying tankers already delivered to the
Air Force.
So far, the company has delivered more than 30
KC-46s to the service, which all must receive a retrofit service.
If the service ultimately chose to move forward
with the so-called RVS 1.5, Boeing could start incorporating those upgrades in
the second half of 2021, according to Mike Hafer, the company’s KC-46 global
sales lead, who spoke during a briefing in September.
But Roper stressed that “it’s really 2.0 that has
the lion’s share of our attention.”
The Air Force completed its assessment of the enhanced system this
fall. While there are “a few capabilities” that the service will cut into the
baseline system, Roper said that none of the improvements are
“earth-shattering” or have changed the Air Force’s view that a newly designed
system is needed to meet requirements.