Luftforsvarets
verste kriseår
Den kalde
krigen var en stor belastning for Luftforsvaret. 199 flygere og flygende
personell mistet livet i 161 havarier med dødelig utgang i årene fra 1950 til
1989.
SOLA
Av Jan-Petter
Helgesen
-
Ulykkestallet
er svært høyt. Sannsynligvis er tallet det høyeste i Norge i fredstid når det
gjelder omkomne med samme yrkesbakgrunn og samme arbeidsgiver, opplyser
autorisert konservator Sondre B. Hvam ved Jærmuseet på Nærbø, til Norges
Forsvar.
Tallet på fatale, norske militære flyulykker holdt seg høyt
gjennom hele 40-års-perioden. Den verste perioden var i jetalderens begynnelse
i 1950-årene.
-
I
løpet av dette tiåret omkom 116 nordmenn i 95 fatale ulykker. Det verste året
var i 1954 da 18 ansatte i Luftforsvaret ble drept i 12 dødshavarier,
fortsetter konservator Hvam.
Men også andre år var dødstallene skyhøye. I 1958 døde 15
norske flygere i 13 forskjellige flykrasj her i landet.
33 år gamle Sondre B. Hvam som opprinnelig er fra Nordmøre,
er ansatt ved Jærmuseet. Han er imidlertid ansvarlig for den daglige driften av
Flyhistorisk museum, Sola, som er underlagt museet på Jæren.
Initiativet for prosjektet om norske flygere som omkom under
den kalde krigen, kom fra Universitet i Stavanger. Professor Marie
Smith-Solbakken som er spesialist på arbeidsulykker foreslo et samarbeid om
emnet med Hvam som er spesialist på den kalde krigen.
Emnet er veldig lite forsket på. Bare noen få oppgaver ved
Luftkrigsskolen i Trondheim har i en viss grad berørt temaet tidligere.
Høye
tapstall
Konservator Hvam understreker at bare flygende,
norsk personell er tatt med i undersøkelsen. Den omfatter ikke militære
utlendinger eller sivile som er drept i flyulykker i Norge. De mange norske
havariene i perioden uten dødelig utfall er ikke tatt med i granskingen.
-
Heller
ikke har vi regnet med en tekniker som i 1959 på Rygge flystasjon ble suget inn
i jetmotoren til et North American F-86F-jagerfly. Han overlevde ikke hendelsen,
påpeker forskeren ved flymuseet på Sola.
Utelatt er
også ti amerikanere i en Douglas C-47 Dakota som omkom i en kollisjon mellom
transportflyet og en Republic F-84G Thunderjet over Sola i 1952. Det samme er seks
besetningsmedlemmer ved en amerikansk Lockheed C-130 Hercules-ulykke ved
Bardufoss i 1966 og 13 sivile passasjerer som ble drept i Grytøya-ulykken med
et militært DHC-6-100 Twin Otter i 1972. De tre fra Luftforsvaret som omkom i
havariet er derimot tatt med i statistikken.
Gjennom
årene med kald krig har det også vært en rekke ulykker med utenlandske
militærfly her i landet. Ingen av disse inngår i oversikten.
Omtalt er
derimot ulykken med en amerikansk F-100F Super Sabre over Rennesøy i Ryfylke i
1959 da en norsk generalmajor i baksetet ikke skjøt seg ut da motoren stanset
og det supersoniske jagerflyet falt ned. Den amerikanske piloten omkom. Han er
ikke med i oversikten.
Sluttet med
den kalde krigen.
Også i de
neste tiårene var dødstallene høye i Luftforsvaret. I tiåret fra 1960 til 1969
omkom 28 piloter i 33 fatale ulykker. I det neste tiåret inntil 1979 ble 34
nordmenn drept i 24 ulykker med norske militærfly.
I 1980-årene
var antallet havariet med dødelig utfall redusert, men fortsatt høyt. 18
flygere ble drept i 14 ulykker. Dette skjedde til tross for at tallet på jetjagerfly
i Luftforsvaret var redusert fra fem forskjellige flytyper til bare to.
Etter den
kalde krigen har forholdene bedret seg betraktelig. Bare havariet da et
Lockheed Martin C-130J Hercules fra 335. skvadron i 2012 fløy inn i Kebnekaise,
Sveriges høyeste fjell, har krevd menneskeliv etter årtusenskiftet. Ved
sammenstøtet med fjellet mistet fem offiserer fra Luftforsvaret livet.
Mange
årsaker
Årsaken til
det store antallet ulykker, særlig i første del av 40-års-perioden, er mange og
forskjellige. Luftforsvaret gikk inn i den kalde krigen ved å motta et stort
antall amerikanske F-84 Thunderjet gjennom våpenhjelpen fra USA.
Fra 1951 til 1954 fikk forsvaret hele 200 jagere
av denne ene typen. På et tidspunkt hadde Norge fem forskjellige jetjagere i
tjeneste. Disse var jagerne F-84G Thunderjet, F-86F Sabre og F-86K Sabre,
fotoflyet RF-84F Thunderflash og treningsflyet Lockheed T-33A Shooting Star.
Av hele 600
militære fly i Norge i 1950-årene, var 400 jetfly. Fra tidligere hadde
våpengrenen bare erfaring fra et tjuetall britiskbygde Vampire-jetjagere av
enklere type og noen få Spitfire-jagere fra krigens dager.
Liten fokus
på sikkerhet
Et stort
antall nye piloter og teknikere måtte utdannes og få erfaring med de nye
jetjagerne fra USA. Mange av lederne i våpengrenen
hadde bakgrunn fra krigens dager. Disse var mest opptatt av operative forhold
og tenkte ikke så meget på å bedre sikkerheten.
Heller ikke
samfunnet for øvrig ble skremt av de mange ulykkestallene. Media omtalte
flyhavariene, men skrev lite om årsaken til at flyene falt ned.
De fleste omkomne
var ugifte flygere i 20-årene. Arbeidskulturen var også annerledes enn i dag. Blant
befolkningen oppfattet mange det den gang som naturlig at fly falt ned og at dødstallene
var høye.
Skyldte på
pilotene
En rapport
fra Luftforsvaret om hendelsene konkluderte i første halvdel av 1950-årene med
at 67 prosent av ulykkene skyldtes flygerfeil. Konklusjonen er tvilsom.
Sondre B.
Hvam spør om lederne ved flyavdelingene var gode nok og forberedt på oppgavene
som fulgte. Enkelte skvadronssjefer var for eksempel på alder med sine
jevngamle piloter. I flere tilfeller ble prosedyrene for oppdragene endret av
ledelsen uten at pilotene var orientert, sier konservator Hvam.
Luftforsvaret
vokste enormt i disse årene. Fra noen få jagere til flere hundre moderne
jetfly. Virksomheten ble et kapasitetsproblem.
Et annet
spørsmål er om opplæringen var god nok. Det samme gjelder vedlikeholdet. Det
var også lettvint for forsvarets ledelse å skylde på pilotene som døde,
fastslår forskeren bak undersøkelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.