LMS kommenterer langtidsplanene - LMS

 Luftmilitært Samfund

Høringsinnspill til Prp 1 S (2020 2021) – for budsjettåret 2021

og til Prp 14S Langtidsproposisjonen (LTP)

Generelt

Luftmilitært Samfund (LMS) er fornøyd med at Regjeringen satser på Forsvaret med økte bevilgninger i en vanskelig økonomisk tid, og spesielt fornøyd med at innfasingen av nye flysystemer som F-35 og P-8 Poseidon fortsetter. At satsingen på og utviklingen av luftvernsystemet NASAMS videreføres er riktig og viktig. Imidlertid savnes den videre satsingen på langtrekkende luftvern. Mangelen på langtrekkende luftvern er kritisk, og anskaffelsen må fremskyndes. Luftvern er en viktig og avgjørende operativ kapasitet for forsvaret av Norge.

I Prp 1 og LTP slås det fast at bemanningen skal øke. I Prp 1 beskrives det «Fra 2021 planlegges det gradvis å øke bemanningen i strukturen. Økt bemanning og nytt materiell vil på sikt styrke den operative evnen og øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten på den operative strukturen».

Vår bekymring er at denne helt nødvendige økte bemanningen er alt for lav og kommer for sent. Dette gjelder for hele Forsvaret selv om man kan få inntrykk av det er avgrenset til Hæren og Sjøforsvaret.

LMS vil i sitt høringsinnspill sette søkelys på disse to kritiske faktorene som er en forutsetning for å sikre den nødvendige operative evnen.

Behovet for langtrekkende luftvern

«Luftmaktens største begrensing og sårbarhet er baseavhengigheten. Uten operative kampbaser som er godt understøttet og beskyttet kan ikke Luftforsvaret løse oppdragene sine» hevdet sjefen for Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, i sin tale i Oslo Militære Samfund i september. Hun advarte videre; «Våre kampbaser er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften. For en fiende vil det være mye enklere å sette flyene ut av spill når de står på bakken. I dag er ikke beskyttelsen av våre baser tilfredsstillende». I forrige langtidsplan, St. Prp. 151 S (2015-2016), ønsket regjeringen å «..styrke beskyttelsen av Luftforsvarets baser, mottaksområder for alliert støtte og annen viktig infrastruktur». Begrunnelsen var tydelig: «Det er helt avgjørende for utnyttelsen av F-35 og andre flysystemer at basene flyene opererer fra er beskyttet». Dette medfører behov for både aktivt og passivt forsvar i form av luftvern, baseforsvar, fortifisering og evne til rask reparasjon av rullebaner, samt muligheten for å kunne operere i kortere eller lengre tidsrom fra spredningsbaser. Her beskrives en helhet i investeringen som er helt nødvendig for å få full effekt av F 35. Dessverre blir denne ambisjonen forlatt i Prop 14S og helheten i F-35 anskaffelsen ble dermed borte. Norge har altså investert nærmere 100 milliarder i F-35, men viljen til å beskytte denne investeringen er tydeligvis ikke til stede.

Dette understøtter og forsterker den bekymring både nåværende forsvarssjef Kristoffersen og avtroppende forsvarssjef Bruun-Hanssen har gitt klart uttrykk for. «Regjeringens anbefaling innebærer både en utsatt innføring og en lavere satsing på luftvern enn hva jeg anbefalte. Dette vil medføre at Forsvaret på kort og mellomlang sikt vil ha mangelfull beskyttelse mot trusler fra langtrekkende presisjonsild. Dette øker sårbarheten særlig mot F-35, deres baser og tilhørende støttestruktur». Kristoffersen uttalte om det samme, «For å redusere sårbarhet, og bevare egen evne til alliert mottak er det behov for en tidligere styrking av luftvernet enn det som ligger i langtidsplanen»

I sitt fagmilitære råd (FMR) ba Bruun-Hanssen om tre enheter langtrekkende luftvern til forsvar mot taktiske/kortrekkende ballistiske missiler, men ble ikke hørt av regjeringen. Dette er kritisk! Tilfredsstillende luftvernkapasiteter er en forutsetning for beskyttelse av kampbasene våre.

Et langtrekkende luftvernsystem skal ikke bare forsvare Luftforsvarets baser. Like viktig er forsvaret av mottaksområdene for alliert støtte og annen viktig infrastruktur, ref Prop 151 S. Norsk sikkerhetspolitikk er fundamentert på mottak av alliert hjelp. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi i det hele tatt skal kunne dra nytte av disse forsterkningene MÅ områdene hvor forsterkningene skal ilandsettes forsvares.

Hovedmottaksområdene for alliert forsterkninger ligger henholdsvis i Ofoten-, Trøndelags-, og Oslofjord-området. Alle disse områdene må ha en luftvernparaply som sikrer en trygg ilandføring av den allierte støtten. Innfor disse tre «paraplyene» ligger også Luftforsvarets hovedbaser. Et langtrekkende luftvernsystem med kapasitet mot taktiske ballistiske missiler sammen med en videre satsing på - og utvikling av NASAMS systemet, vil gi den beskyttelse som er nødvendig for forsvar av mottaksområdene for allierte forsterkninger, kritisk infrastruktur og Luftforsvarets baser. Dette forutsetter riktig gruppering, mengde og miks av luftvernsystemene. Stortinget bør lytte til det utvetydige rådet fra to forsvarssjefer og sjefen for Luftforsvaret slik at det kan anskaffes tre enheter med langtrekkende luftvern. Imidlertid gir våpensystemet alene ingen operativ evne. Det må samtidig investeres i personell, kompetanse og beredskap.

LMS mener derfor at regjeringen ikke bør utsette anskaffelsen av langtrekkende luftvern, men gjennomføre den i tråd med Stortingets vedtak i Innst. 62 S – 2016-2017.

En satsning på langtrekkende luftvern vil imøtekomme de alvorlige lufttruslene Norge står overfor, spesielt fra taktiske ballistiske missiler, og sikre nødvendig nasjonal handlefrihet.

Planleggingen av en slik løsning bør starte umiddelbart. En anskaffelse av langtrekkende luftvern kan ikke utsettes til etter 2030. Det finnes både europeiske og amerikanske langtrekkende luftvernsystemer på markedet (hyllevare), som er operative, vel utprøvd og som kan integreres i norske løsninger.

Luftforsvarets personellbehov

Når man investerer i kostbart materiell som F-35, P-8 Poseidon, nye helikoptre og luftvern må man samtidig være villige til å investere i personell og kompetanse. Rett antall personell med rett kompetanse til riktig tid er en forutsetning for at Luftforsvarets avdelinger skal kunne være stridsklare og løse sine pålagte oppdrag når situasjonen krever det. Våpensystemer gir i seg selv ingen operativ evne. Det er først når personell- og kompetansedimensjonen «koples på» at operativ evne sikres.

Luftforsvaret har i dag om lag 3000 ansatte og 1100 vernepliktige i fredstidsorganisasjonen. Det er disse som gjennomfører omfattende operasjoner og beredskap samtidig som det omstilles og moderniseres i hele forsvarsgrenen. Personellet har gjennomgående en meget høy arbeidsmoral, men en meget høy arbeidsbelastning over tid er svært krevende. Luftforsvaret har for lite personell og har underskudd på kritisk kompetanse innen flere kategorier. Dette er ikke bærekraftig over tid. Riksrevisjonen har som kjent påpekt bemanningsutfordringene i Luftforsvaret.

Sjefen for Luftforsvaret har vært tydelig på behovet for styrking av personell og kompetanse både i produksjons- og styrkestrukturen, det vil si i både freds- og krigsorganisasjonen. I sin tale i Oslo Militære Samfund i september uttrykte hun en klar bekymring for at regjeringens anbefalte styrking innen personell og kompetanse er mindre enn nødvendig og at den kommer for sent.

LMS viser til Riksrevisjonens F-35 rapport hvor mangel på personell både på flyger- og teknikersiden blir beskrevet som kritisk. For å få effekt av de store investeringene som blant annet er gjort på F-35 og P-8 i tillegg til en helt nødvendig oppbemanning av luftvernsystemene og baseforsvaret, må Luftforsvaret alene øke bemanningen med 500 årsverk i perioden 2021-2024. Dette for å kunne levere operativ evne som beskrevet i langtidsplanen. Uten en kraftig styrking av personell- og kompetansedimensjonen vil den ønskede operative evnen ikke kunne oppnås.