Avinor: Grei artikkel om trafikkseparasjon

Foto: Avinor

Presisjon i luftrommet

13. april 2012 kl. 08:00 av Sindre Ånonsen

I 2011 passerte 560 000 fly hverandre i norsk luftrom i inntil 850 kilometer i timen – ofte med bare 300 meter mellom flyene. Men alt styres presist gjennom høyteknologi og kontroll på bakken og om bord i fly.

-Der vi har radardekning er vanligvis separasjonsavstandene 300 meter (1000 fot) vertikalt og cirka 9 kilometer (fem nautiske mil) horisontalt. I områder der vi ikke har radar er avstandene større, opplyser leder av kontrollsentralene til Avinor, Jens Petter Duestad, og legger til at i noen områder, som i Oslo-området, er det horisontale separasjonskravet 3 nautiske mil på grunn av svært god radardekning.

Prinsippene som luftromsorganisering og separasjonsavstander baserer seg på, har i det store og det hele vært uforandret i mange år. Det er internasjonale standarder nedfelt i regelverket til ICAO (International Civil Aviation Organization).

Mange barrierer Kontinuerlig overvåking av flytrafikken og fastlagte rutemønstre forhindrer i utgangspunktet to fly å komme for nær hverandre. Om menneskelig feil eller andre omstendigheter skulle føre til en slik situasjon, er det fremdeles barrierer som skal hindre en farlig situasjon å oppstå. I kontrollsentralene vil en audiovisuell alarm slå inn (STCA: Short Term Conflict Alert). Skulle denne barrieren svikte, har også flyene et system for å unngå kollisjon i luften (ACAS: Airborne Collision Avoidance System). Dette systemet kan ta kontroll over flyene og sørger for at det ene flyet reduserer høyden mens det andre flyet stiger. Dermed unngås en kollisjon.

-I de ytterst sjeldne tilfellene der dette siste systemet slår inn, skal ikke verken flygeleder eller piloter gripe inn, men la systemet håndtere situasjonen. Men å ikke gripe inn, er en så unaturlig reaksjon for oss mennesker at både flygeledere og piloter blir trent på slike scenarier, sier Duestad.

Han understreker at sikkerheten i luftrommet er uhyre godt ivaretatt, og at luftfart er den sikreste transportformen som finnes. 
Relative flyhøyder Organiseringen av et luftrom er basert på presise radarbilder og etter hvert også satellittinformasjon der tradisjonelle radarer ikke har dekning (oversjøiske flygninger).

-Men de fleste er trolig ikke klar over at når flykapteinen gir deg beskjed om at flyet er 36 000 fot over bakken, så er det ikke nødvendigvis en faktisk høyde vi snakker om – men en relativ høyde, sier Duestad.

Trykket fastsetter høyden Flyhøyden settes av en trykkhøydemåler som forholder seg til et innstilt referansetrykk, som kan ha sin referanse til standard trykk, havoverflaten eller en flyplass, uttrykt i fot eller meter. Dette sinnrike systemet sørger for at alle fly til en hver tid – og uavhengig hvor det er eller kommer fra, har den nødvendige avstanden til kryssende eller passerende fly.
Økt bruk av satellitter
Selv om regelverket innenfor luftfarten er relativt statisk, skjer det mye på teknologisiden ned hensyn til overvåkingen av luftrommet. Da snakker vi særlig om satellitteknologi.

-Satellitteknologi har lenge vært brukt av luftfarten. Utfordringene med denne teknologien er kostnadene. Tradisjonell radarteknologi er vesentlig rimeligere å bruke enn satellitteknologi. Men dette bildet er i ferd med å endre seg, avrunder Duestad.