Solakonferansen inn i solnedgangen?

Sola anno 1970 - Fotograf ukjent

 

Solakonferansen er et eksempel på hvor galt det kan gå når en ut ifra sin organisering og tilknytning til sponsorer, blir totalt tannløs. Det Jan-Petter Helgesen rapporterer under er derfor ingen overraskelse. Jeg har personlig opplevet at det viktigste moment for organisasjonen, er å ikke tråkke sponsorene på tærne.. Som en kuriositet kan nevnes at jeg en gang søkte på jobben som daglig leder av Solakonferansen. Jeg fikk der et spørsmål om hvor mange av sponsorene jeg trodde de ville miste dersom jeg ble daglig leder. I det lå naturligvis at en fryktet at min blotte tilstedeværelse ville få negative konsekvenser fordi jeg aldri har vært redd for å tråkke hvem det måtte være på tærne, når det måtte være. Det gjelder for meg fremdeles. Innen flysikkerhet kan en ikke la seg stoppe av trvialiteter. Jeg legger også merke til at utdelingen av Sikkerhetsprisen har fått en form a la Nobelprisen. Det er folk som er ansatt i en jobb hvor de er betalt for å gjøre den, som når de lykkes, får prisen. Sist Ketil Karlsen. Han arbeidet hardt for NOPEF for å få inn en helikoptertype i Nordsjøen som aldri har vært sertifisert etter hovedkravene i JAR/FAR 29 når det gjelder gangtid uten olje på MGB. En katastrofal glipp. I den forbindelse er Luftfartstilsynet svar skyldig når det gjelder deres tiltak etter nødlandingen med en australsk S-92A, før Cougar ulykken.

Når Statoil får prisen, så går det over alle støvleskafter. Her gjelder det å holde seg inne med de store, ser det ut til.

En har ikke turt å kritisere Avinor for deres tåpelige håndtering av parkeringsproblematikken på Sola. De burde vært utfordret vedr. en privatisering av parkeringsplasser. Det koster en formue å parkeres på Sola. Dersom kommunen er skurken, så må det på bordet.

En har unngått å kritisere Avinor og OSL for den tullete tollklarering jeg som transittpassasjer fra utlandet via Gardermoen til Sola fremdeles må gjennomgå. Her på Sicilia hvor dette skrives, har det vært mulig å tollklarere på lille Catania/Fontanarossa dersom en kommer i transitt via Roma, i årevis.

Til slutt  burde Luftforsvaret stå til rette for sitt vesentlige bidrag til forsinkelse av prosessen rundt nye redingshelikoptre. Ingen tør røre Forsvaret - heller.

Da jeg fikk Solakonferansens program for i år så så jeg at dette kom til å bli kjedelige greier. Jeg hadde før dette tilbudt programansvarlig Odin Leirvåg å holde et foredrag om mine opplevelser som flyger i Luftforsvaret i perioden 1968 – 1975, samt vise mine egne bilder som aldri har vært vist offentlig. Det kunne naturligvis ha spritet opp programmet vesentlig, men det var ikke interessant.

Solakonferansen seiler nå inn i solnedgangen. Flyoperativt Forum kan gå i samme fella.

Per Gram - Sikkehetsprisvinner

Solakonferansen mister fotfeste

Ketil Karlsen som i 25 år har arbeidet for å bedre helikoptersikkerheten for oljearbeidere på norsk kontinentalsokkel, ble denne uken tildelt Solakonferansens sikkerhetspris.

JAN-PETTER HELGESEN

SOLA

Karlsen som tidligere var HMS-sjef, men som nå er sjef for Europa-kontoret til fagforbundet Industri Energi, fikk prisen under åpningen av årets Solakonferanse for luftfart. Under tildelingen ble det pekt på at han har søkt samarbeid med alle parter i bransjen samtidig som han har vært sentral i arbeidet for å utbedre standarden for norske offshore helikoptre.

Konferansen ble i år arrangert for 28. gang. Det er et høyt tall for arrangementer av dette slaget.

Etter å ha vært et sentral samlingssted for personer med luftfart- og sikkerhetsinteresse gjennom mange år, synes oppslutningen om sola-arrangementet å være på retur. Bare vel 70 personer over to dager deltok denne gang på konferansen som tidligere år har vært møtested for opptil 300 personer på det meste.

Programmet var heller ikke egnet til å interessere utover en mindre krets med sans for filosofiske spørsmål, definisjoner og reglement. Nyheter som har vært drivkraften i konferansen gjennom storparten av dens levetid, var denne gang ikke til stede. Spørsmålsrundene etter foredragene var korte og svarene som ble gitt stort sett intetsigende.  

Pressen som tidligere møtte opp i stort med representanter fra både nasjonale og lokale media, var denne gang nesten helt fraværende. Først ved slutten av konferansen dukket det opp nyhetsjournalister, men det var for å høre samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) og hans kommentarer til planene om et nasjonalt treningssenter for helikoptre på Sola.

At konferansen ikke var engasjerende illustreres best ved at medarrangør, luftfartsdirektør Leif Anker Lorentzen på Sola, ikke prioriterte konferansen i det hele tatt. Unntaket va da hans sjef, konsernsjef Dag Falk-Petersen, orienterte om Avinor.

 Under konferansen var betydelige norske luftfartsaktører som SAS, Norwegian og Luftforsvaret sterkt savnet både på talestolen og i salen. Heller ikke ble noe tid benyttet til å drøfte brukernes, det vil si passasjerenes, situasjon i luftfarten.

Jeg har deltatt på 27 av de 28 Solakonferanser som er holdt siden 1987. Når både publikum og presse svikter bør signalet vært klart til arrangørene om at programmet ikke holder mål. Det er å håpe at konferansen og dens ledelse kan finne tilbake til sine tidligere aktualiteter og ikke gli over til å bli en lukket klubb for paragrafryttere.

 Husk også at Solakonferansen offisielt er en stiftelse, Det forplikter.