Hei igjen!
En noe uvanlig melding til LMS-R sitt styre kanskje, men jeg oppdaget plutselig her i helgen at jeg har et noe spesielt, dobbelt 60-årsjubileum i disse dager – og timer – som kanskje kunne være av bitte litt interesse for noen av dere.
Det første «jubileet» var sist lørdag 22. oktober idet jeg da - for 60 år siden omtrent på timen - satt og sto på kne – i en Grumman Albatross (fra Andøya) over Folda utenfor Trøndelagskysten på leting etter (antatt) omkomne fra hurtigruteskipet «Sankt Svithun» som hadde gått ned kvelden før ved Nordøyan fyr.
Det andre jubileet er i dag, eller rettere sagt – i kveld - 24. oktober idet det da er akkurat 60 år siden vi ble scramblet på nytt for denne gang å gå opp i Barentshavet for å lete etter en russisk konvoi med ICBMs om bord som kunne være på vei til Cuba, - hvis de da ikke allerede var kommet fram! Dette var det store usikre – og aller farligste – spørsmålet akkurat da.
Litt forhistorie;
333 skv på Sola hadde da, pr oktober 1962, får alle sine 9 fly, mens 330 skv, også Sola, fortsatt ventet på et par til for å få «fullt hus» – altså 9 stk.
Slik utviklingen internasjonalt var denne sommeren, var Nordområdene det mest interessant området for våre fly og det hadde, så vidt jeg husker, allerede fra våren av vært noen «ujevne» detasjementer til Andøya fra Sola.
Men så – 1. oktober 1962 - tok vi av med tre fly fra Sola for det som skulle være det første regulære en-måneds detasjementet (tror jeg) til Andøya.
Jeg var det som nå kalles avionikker og hadde ansvaret for alle de innpå 20 «relevante» systemene om bord, kommunikasjon, navigasjon, overflatesøk (radar) og ASW.
Det ble etter hvert nesten daglige turer oppe i havet, noen ganger helt opp til Svalbard - og nesten alle naturopplevelsene jeg har fra denne tiden, dreier seg om sjø – og is – så langt øye rekker, time etter time, dag etter dag.
Uansett når vi landet igjen denne spesielle måneden (fra 01. oktober til hjemreisen 02. november), ble vi alltid møtt av hangarsjefen vår - den legendariske Kaptein Karlsen (fra Little Norway i Canada) og etterretningsmannen vår, Torstein Raaby (Kon Tiki-seiler) som tok seg av rapporter – å’ sånt.
Så kommer vi til kvelden 21. oktober. Makkeren min fra det «andre» flyet, Bjørn Reidar, og jeg hadde nettopp kommet opp til Skarsteinsdalen med siste buss fra Andenes ca kl 22 etter en kveld på det eneste samlingsstedet de hadde der nede da, Teriaen (Kafeteriaen), hvor vi hadde nytt det sterkeste de hadde – kaffe med litt attåt. Trass i beredskap-spøkelset, fikk vi uoffisielt lov til å dra ned dit fordi «de visste hvor vi var».
Vi hadde akkurat kommet i seng (dobbeltrom) da skipperen sto i døra og sa at hurtigruta hadde gått ned et sted på Trøndelags-kysten og bilen gikk om 10 minutter – og vi måtte ta på oss godt med klær.
Etter en «normal» take-off, med overlast av fuel og maskinisten, Thor, stående i cockpit’en mens han - som vanlig - og med god grunn - ynket seg fælt over et manifond-trykk midt i «det røde» feltet, - kom vi fram til Folda etter innpå 5 timer i liten storm fra NV og med jevnt over 15-20 gr bank.
Da vi kom fram i grålysningen, var alle de som hadde berget seg – ca 45 personer – kommet seg på land med god hjelp fra lokalbefolkningen. Vår oppgave ble derfor mest å finne de som lå i sjøen - ca 40 personer – og makere disse med røykmarkører. Derfor ble vi - for det meste - liggende i «steep turn» de neste timene - og merkelig nok, fant vi nesten alle – sa de etterpå.
Maskinist Thor sto i venstre «bakdør» og fotograferte med et digert flykamera - og knipset på ordre fra skipperen hver gang vi passerte over en som lå i sjøen. Samtidig fyrte skipperen av en røykbombe for å markere den omkomne – og jeg prøvde så godt jeg kunne og hjelpe til med det lille jeg kunne, bl.a. innimellom å «mate» dispenseren med markører – i knestående – og assistere «fotografen» -i steep turn når knærne hans protesterte.
Det krydde av små og store båter så langt øye rakk og det så ut til å være en på plass nesten med en gang markøren tente. Utover dagen var det horisontale «røyksøyler» å se utover «hele» Folda.
Da alle de som de mente måtte ligge i sjøen, var hentet opp, fikk vi omsider ordre om å gå til Bodø for debriefing og landet der utpå ettermiddagen – temmelig utslitt etter langt innpå et døgn i lufta – hele tiden med liten storm fra NV.
Vi kom oss hjem til Andøya utpå kvelden og fikk faktisk lov til å «sove utpå» neste dag – og lov til en ny, uoffisiell tur til Teriaen om kvelden.
Men så; Kvelden etterpå der igjen, 24. oktober, ca ved 23-tiden sto skipperen på nytt i døra med et litt rart uttrykk i fjeset og med beskjeden: - Vi har fått en «purple» (dvs et «skarpt» oppdrag); Vi skal oppi Barentshavet for å lete etter en stor russisk konvoi med ICBMs om bord som amerikanerne mente skulle være på vei til Cuba. Og så pekte han rett på meg og sa: RADAR’N !?!? Og jeg krympet meg som vanlig under dyna – og puta – for jeg visste hva de betydde.
Konvoien fant vi etter noen timer i vanlig kuling med vår supre radar (som virket aldeles utmerket) på godt over den sikre minsteavstanden 100 nM (pga russernes nye SAM 6-raketter) og radiooperatøren vår sendte meldingen ut til «verden». Noen «minutter» senere, proklamerte president Kennedy blokaden av Cuba – and the rest is history!
Det vil føre alt for langt å gi flere detaljer om denne «jakten» her for det skjedde en masse av rare - og for meg - unormale ting og jeg måtte foreta en del til dels «ulovlige» skrutrekker-operasjoner med radaren og andre systemer om bord.
Da vi omsider landet på Andøya med en skadet propell og motor og nesten tom for fuel, ble vi som vanlig møtt av hangarsjef Kaptein Karlsen og vår egen «007» Torstein Raaby.
Bare en uke etter hjemkomst til Sola (02.11), bar det rett til Bally Kelly i Nord-Irland for en måneds trening med andre NATO-land i ubåt-jakt, - så, da så ...
Hvis dere orker mere, har dere her et par linker å ty til.
«Sanct Svithun»-forliset – Wikipedia
Cubakrisen: Da verden var et hårsbredd fra katastrofe | ABC Nyheter
Mange år senere – i 1981 i Everett nord for Seattle (hvor familien bodde pga AWACS-prosjektet), kom jeg i kontakt med et yngre medlem an senator Henry Jacksons sekretariat og han ga meg etter hvert en hel del «inside info» om hva som hadde foregått i Det hvite hus den gangen for, som han sa, han kunne jo bare «forhøre» senatoren direkte om dette – bl.a. om at Kennedy satt og trommet på skrivebordet og håpet på at vi fant konvoien før kl 17:00 den aktuelle dagen eller så måtte han føye seg etter sitt mektige «sikkerhetsråd» og angripe Cuba, - så, da så ...
Jackson bodde (når han ikke var i DC) «rett oppe i veien» ovenfor min gammeltante Aagot og de hadde vært nære venner helt siden de bygde hus sammen på tidlig 30-tall. Sjefen for Jacksons sekretariat var i alle år Erna Wahl fra Bjugn - og hennes søster, Gisken, og min faste co-pilot ble gode venner og hun tok oss ofte med til Sons of Norway i Everett hvor hun var et ivrig medlem – og det samme var han fra sekretariatet.
Nå orker dere helt sikkert ikke mer...
MfG
Kjell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.