Little Norway - 80 år siden åpningen - LMS

 

Et 80 års minne.
Flyvåpnenes treningssenter i Canada ble åpnet
10. november 1940

Vedlagte artikkel ble 10 år senere publisert i Aftenposten.  Den er skrevet av veteranene fra denne skolen v/sjt Mads W. Gjerdrum, en person som også var meget sentral i driften av "Vesle Skaugum" i Canada og gjenoppbyggingen av dagens "Vesle Skaugum på Golsfjellet. 

Gratulerer med dagen.

Disse fanene henger på Vesle Skaugum - Foto: Per Gram

---ooo00O00ooo---

"Little Norway" Toronto, Ontario, Canada åpnet offisielt for ti år siden 10. november 1940. En samlingsleir med flyskole på "Center Island", øya like utenfor Toronto hadde da allerede vært i gang i flere måneder.  Hit kom de første pioneren ledet, av daværende major Öen. De kom med båtene "Lyra" og "Iris", de fleste fra krigen i Nord-Norge via England og Scotland. Bare 7 måneder etter 9de April på dagen stod en moderne leir ferdig til å ta imot det første innrykk. En vel planlagt leir med Befals og mannskapsforlegninger, spisesaler, kantine, messer, skolebygninger, hospital, administrasjonsbygning, vaktstue og kasjott. Den siste ble utvidet og modernisert i takt med de øvrige bygg etterhvert som leiren vokste frem til modell-leiren "Little Norway

Flertallet i det første innrykk kom fra sjøen og hvalfangerflåten, og en landkrabbe hadde sin fulle hyre med å sette seg inn i lugarterminologi den første tiden. Daværende sjef Kommandørkaptein Riiser-Larsen som forøvrig var blant de første til å sette bena på dørken i den nye leiren, skrev de første permisjonsreglene. Som overskrift satte sjefen «Permisjonsregler» og så satte han "Landlov" i parentes ved siden av for sikkerhets skyld. Så stod det videre at Permisjon (Landlov) innvilges kun til den o.s.v., o. s.v.
En dag i den første tiden kom nå avdøde oberst Reistad til leiren. Major’'n het han den gangen. Han leste permisjonsregler (Landlov) og bemerket: "Forresten er jeg sjømann selv, jeg har nettopp seilt som dekksgutt fra Yokohama til San Francisco.' Major'n kom den vanlige veien som gikk over Sverige, Finland ,Russland, Sibir, Japan, og Stillehavet. Den vanlige veien for dem som kom direkte fra Norge den gang og ikke fra havet eller andre steder på kloden hvor nordmenn holdt til.

Sjelden eller aldri før i vår moderne historie har vel så mange av Norges sønner med så mye uro og eventyrlyst i blodet vært samlet på et sted på en gang utenfor sitt land. Toronto betyr forøvrig "møtestedet" på et indiansk språk det ble det i hvert fall fortalt oss av våre kanadiske venner, så det var vei i orden at vi skulle møtes her. Nordmenn kom til "møtestedet" etterhvert fra nord, syd, vest og øst. Nordmenn født i Tyrkiet eller Kina. Nordmenn fra Japan, Australia, ja fra Tristan da Cuna kom en.  John Giæver kom fra Grønland, Thor Heyerdahl fra Britisk Columbia, en norsk frelsesarmekaptein fra Rio de Janeiro reiste nord for å slutte seg til styrkene. Alle ville de fly – i hvert fall alle som var under 40 år ville bli noe i lufta selv om det bare var radioskytter eller navigatør. Men veien til å bli kampflyger var tornefull og lang. Sjansene til å bli sjaltet ut på veien var store etter at en først hadde klart seg gjennom doktorens nåløye.  Strykning i teori på forskolen eller praktisk flyging på elementær skolen, eller a bli "vaska" av andre grunner reduserte som regel det opprinnelige kull til to tredje-del eller mindre av den opprinnelige styrken før kullet tilslutt stod ferdig til å motta "vingen" på en kanadisk flystasjon.
"Vingen" på brystet betød bare avslutningen på første fase,  den krevende utdannelse som var nødvendig for å bli pilot .i et jagerfly i en moderne krig. En jagerflyger måtte trolig "gå mange skoler". Mangen en ung mann gråt bitre tårer etter å ha blitt "vaska" på

flyskolen og ingen viste den gang om de mange muligheter som etterhvert skulle by seg "På bakken" i denne gledens, sorgløshetens og skuffelsenes leir. Ja skuffelser ble det nok av for de unge hvor alder i hvert fall ikke satte stopp for deres flygeribisjoner. Men de fant seg til rette etterhvert. De måtte finne seg til rette for ingen som hadde meldt seg frivillig for Norges sak kunne slutte uten videre.  De skulle hjem en dag og møte de der hjemme - det var tanken på det og dem som hjalp en over fortvilelsen når den for alvor satte inn.  Motormekanikere, flymekanikere, våpenteknikere, radioteknikere, instrumentmakere, meteorologer danner bare begynnelsen av en lang liste specialjobber som krevde sine spesialister med spesial-utdannelse fra spesiale kurser og det ble respektabelt å arbeide "på bakken" i flygeleiren Little Norway. De eldste havnet i administrasjonstjenesten og drev papirmølla som er blitt så
uunnværlig innen alle institusjoner i vår moderne sivilisasjon. Menn i sin beste alder som hadde sett bedre dager på kontor i det sivile liv måtte pusle med det mest utrivelige, men nødvendige arbeide. Nye beordringer hver dag, hvor rettferdighet skulle utøves når det gjaldt å fordele mannskaper til vakt- og kjøkkentjenesten de to minst populære av alle tjenester. Alltid var ikke administrasjonens menn like he1dige. En dag kom en ung sjømann inn til leiradjutantens kontor og beklaget seg. Han syntes det gikk litt for vidt når han ble satt på kjøkkentjeneste to gange i uke, også nå siste søndag. Hans klage endte med følgende bemerkning "Ja Dere forstår, jeg kom nå lissom her da for a joyne opp airforcen, men jeg mønstra straks på som byssegutt." 
Permisjonskort skulle utstedes og permisjoner fordeles, de korte gjennom uka og de lange for weekenden. Oh'-weekend in Toronto! For dem som ikke benyttet fritiden til utendørs sport, til fotturer og fiske, til å se seg om i en brøkdel av Canadas uendelige skoger, var det rikelig anledning til adspredelser av en helt annen sort. Hvem tenker ikke tilbake med vemod på navn som: Hotel Royal York, King Edvard, Prins George, Piccadelly og nedover listen som ender på Jarvis street.  I disse hoteller kunne leirens sønner med permkort i lomme og noen få dollar tekke seg tilbake for en weekend og være sine egne herrer.  Bortgjemt og borte fra leirens hverdagslige grå - fra revelje, oppstilling,  høyttaler, flatlusinspeksjon, rosignal og ukehavende Strand. Her i sitt eget lille rike kunne han underholde venninner til langt på natt om sin eventyrlige reise til Toronto som ingen kamerater i leiren gadd høre på. Eller han kunne stenge porten til sitt rike, stikke en stor nøkkel i lommen og drive rundt i hotellets lange korridorer og hilse på kjente og ukjente. Og hvis pengene ikke strek til så langt som permisjonen, var det bare en pen. spasertur tilbake til messa eller kantinen eller biblioteket. For en blakk soldat var gjensynet med leiren alltid kjærkomment.

Ny hverdag

Med revelje, matsignal, frokost, oppstilling i hesteskoform. 500 mann stiller i dag, eller kanskje det var 600 eller 700.  I 1942 kom tallet opp i over 1000 mann på en gang. Leirkommandanten på sin plass - alltid stod han der enten han het Bull eller Engvik eller Jean-Hansen eller Vogt . Vår, sommer og høst, men han huskes vel best fra beksvarte vintermorgener der han stod, og blåste hvit damp fra nese og munn ut i vinterkulda. Iblant kom sjefen selv på oppstillingen - vi kunne se at Reistad hadde noe på hjertet, vi så det på skrittene han tok på veien over mot Leirkommandantens plass. Sjefen "tok over" og så klemte han i vei med sin kraftige stemme. Det var ikke alltid veltalenhet, retorikk og god grammatikk som kom fra sjefen, men en flom av ord ofte så fort at vi ikke klarte og følge ordentlig med. Men det var ingen som misforstod appellen.  Den var kraftig og den satt og den fikk noen av oss til a stå "rett" til tross for at der var kommandert "på stedet hvil". "I den tid

vi ligger i trening her borte karer må ingen tro at hans plikter er ender med tjenestetidens slutt for dagen - enhver av oss må til enhver tid opptre som goodwill-ambassadører for Norge og ikke glemme de plikter som hviler oss alle i dag. Husk hva landet venter av oss i dag - vår oppgave utenfor tjenesten består ikke bare i å imponere det svake kjønn med våre uniformer men å vise til enhver tid en korrekt og verdi opptreden.» Ingen kunne gi en korreks som Major'n og ingen oppnådde bedre resultater.

Flere nye ankomster, de fortsetter å komme hver dag, nye ansikter. Ingen hadde innkalt dem, ingen sendt dem, de fant frem selv og de reiste "lett" de fleste. Bagasje er en ulempe på lange reiser og så skulle de jo trekke i uniform ved fremkomst. Men de hadde med noe annet. Hver enkelt brakte med seg årlig offervilje og besluttsomhet til å gjøre innsats for å frigjøre sitt hærtatte land og det var dette eller denne innstilling som ble kjent som "The spirit of Little Norway" eller forkortet "spiritten", Den mektige drivfjæren i foretagendet som het "Royal Norwegian Air Force" adresse Little Norway.

Noen år etter den første tiden i et av de mest kritiske krigsår for de allierte nasjoner, oppnådde en av deres aktive jagerskvadroner "Top Score", beste karakter, høyeste utmerkelse det år, Ikke bare for å ha skutt ned det største antall tyske fly av alle allierte, men for å ha holdt mål på alle felter. Jagerskvadronen tilhørte "The Royal Norwegian Air Force" og den hadde sin vugge i Little Norway.