UAV og Luftfartstilsynet

Sakset fra Tidens Krav, Kristiansund

 

Flyenes herre

Ukeslutt: - Hei du, dette er fra Tidens Krav i Kristiansund. Vi har kjøpt oss drone. Vi trenger visst en slags tillatelse ...  

Bent Botten

Publisert 09.11.2013 kl 17:42 Oppdatert 09.11.2013 kl 17:42  

- Å jasså?

De knapt hørbare knirkelydene av kamplysten byråkrat som setter seg bedre til rette i kontorstolen når meg gjennom telefonen. Denne samtalen skal komme til å bli krevende. For oss begge.

Men altså: Vi har kjøpt fjernstyrt helikopter i TK. Det var ikke min idé. Når det er sagt: Jeg strittet heller ikke imot.

Vi er nøye på å si drone, for å markere at dette ikke er et leketøy. Dronen er en fiffig, batteridrevet sak på knapt et kilo. Den kan ta bilder fra lufta, og finner veien hjem selv, hvis det blir nødvendig.

Det omforente rasjonalet for investeringen er blitt til underveis: «Bildene blir jo fantastisk stilige!» (etter den første prøveturen) og «Egentlig er det jo utrolig billig!» (sammenliknet med en pent brukt Piper Cherokee).

Alle var enige. Alle var for. Framtida så lys ut, helt til sjefredaktøren leste et sted at man må ha tillatelse. Han ga meg i oppdrag å skaffe. Mannen kan delegere, det skal han ha.

- Kanskje vi kan ta dette over telefonen ..?

Stillhet i andre enden. Spørsmålet setter ham ut et lite øyeblikk. Inspektørene i Luftfartstilsynet har ikke for vane å ta ting over telefonen.

- Eh, hva? Nei. Det kan vi ikke!

- Nei? For det er bare en bitte liten drone, og vi har ikke akkurat tenkt å ...

- Nei, altså, hør her. Hvis det er den holdningen du har til dette, kommer du til å få det tungt. Blytungt!

Jeg merker at jeg ikke liker fyren. Han virker ikke løsningsorientert. Og han liker definitivt ikke meg. Hansken er kastet. Når jeg spør hva slags holdning han ville foretrukket, blir han svar skyldig.

Poeng til meg. Det står 1-1.

Det viser seg at vi befinner oss i et lovtomt luftrom. Inntil nylig fantes det ingen regler for bruk av droner i Norge. Da sjefene i Luftfartstilsynet ble klar over det, slo de full alarm. Nøkkelpersoner ble kalt hjem fra utenlandsferier. Hurtigarbeidende arbeidsgrupper ble nedsatt. Panikken rådet, helt til et lyst hode kom på at vi har jo regler! I massevis!

- I prinsippet er det ingen forskjell på deg og Norwegian, doserer min venn.

- Hæ? Du tuller nå?!!

Jeg har jobbet med holdningen min de siste minuttene. Virkelig. Nå merker jeg at det rakner. For det er ikke tull. Da Luftfartstilsynet oppdaget at de manglet særskilte bestemmelser for droner, tok de det de mente egnet seg best av det de hadde. I Luftfartstilsynets øyne er Tidens Krav nå å betrakte som et lite helikopterselskap. Vi må levere de samme søknadene, og framskaffe den samme dokumentasjonen. Vi snakker hyllemeter, her

- I prinsippet, altså, gjentar han seierssikkert, i det han går opp til 2-1.

Jeg ser ham for meg, der han fornøyd vipper bakover i stolen. En litt loslitt statstjenestemann som var for plattfot og nærsynt til å bli flyger, men som til gjengjeld har alle de egenskaper som skal til for å bli en kompetent og permanent bremsekloss i Luftfartstilsynet: Trangsyn. Selvtilfredshet. Humørløshet. Prinsippfasthet. Et erotisk forhold til paragrafer og systemer.

Den nye regjeringen har lovet å redusere unødig og irriterende byråkrati. Jeg vet hvor de bør begynne.

Og jeg håper de kommer om natten.

På tide å jekke ham ned et par hakk.

- Sa du ikke at noen aviser har fått innvilget sine søknader?

- Jo.

- Så det er altså mulig?

- Ja, i prinsippet ...

- Jeg vil gjerne se en slik søknad.

­- Hva? Nei, det går ikke.

- Hvorfor ikke? Dette må da være offentlige dokumenter? Jeg krever innsyn.

Lydene som kommer nå er langt mindre selvsikre. Vi befinner oss på min banehalvdel. Jeg er rettvendt. Han rygger.

- Åndsverksloven, forsøker han på måfå.

Jeg undertrykker fristelsen til å si at med en slik holdning kommer han til å få det tungt. Blytungt.

Det er 2-2 til pause. Kampen står og vipper.

Selvsagt vinner man ikke over Luftfartstilsynet. Ikke i det lange løp, det er som å slåss mot Skatteetaten.

Tidens Kravs drone er inntil videre satt på bakken. Vi befinner oss i en papirmølle. Skjemabunken veier nå mer enn luftfartøyet vi søker om å få fly med, og den vokser stadig.

Det er ikke bare Luftfartstilsynet som skal ha sitt. For øyeblikket holder jeg på med et 11-siders skriftstykke til Nasjonal sikkerhetsmyndighet. De vil, blant veldig mye annet, vite fødselsdagen til min ekssamboer. Jeg husket den ikke da jeg trengte det som mest, og jeg husker den definitivt ikke nå. Derfor tar det litt tid.

Kontakten med Luftfartstilsynet har jeg overlatt til andre.

Det var best slik.

God helg, Nordmøre!