Bitterheten kommer til utløp gjentatte ganger, samt at han stiller klare og kritiske spørsmål ved enkelte beordringer. Hans stilling som Flytryggingsinpektør var åpenbart en belastning for karrierens videre forløp, ikke minst i forbindelse med Grytøyaulykken. Det er ikke vanskelig å forstå forfatterens indignasjon over ansvarsfraskrivelse fra sentrale, berørte personer.
Når det gjelder korrektur, så er navn feilskrevet gjentatte ganger samt at han har funnet opp flybasen Petrucksy River. Det må være Patuxent River. At Luke lå i Texas er en grov bommert.
Utdannelsen og tidlig karriere er veldig interessant. Jeg kjenner igjen mange navn, ikke minst Åsmund Nilsen, Tore Engh, Ørnulf Thune, Øyvind Wølner, Bjørn Johansen, Bjørn Jæger m.m.fl. Svein Erik Lorentzen er linselus....
Som historisk nedtegnelse av hvordan det var å være yrkesmilitær og flyger i en kritisk tid, så er boka viktig.
Foto: Steinar Sævdal
Grytøyaulykken
Andrepilotens traumatiske dilemma
Av Bernard Duncan Lyng
Den 11. juli 1972 fløy et militært DHC-6 Twin Otter fly tilhørende 719 skvadronen ved Bodø Hovedflystasjon inn i fjelltoppen på Litjetussen på Grytøya ved Harstad. Det var 17 personer om bord i flyet, flere av dem barn. Alle omkom.
Det er siden blitt kjent at den bakenforliggende årsaken til den tragiske ulykken var at fartøysjefen – som også var skvadronsjef for 719 skvadronen - hadde hatt utilstrekkelig hvile etter en fest på Banak flystasjon natten før. I tillegg hadde alkoholkonsentrasjonen i blodet vært langt over det tillatte. Det øvrige mannskapet, inkludert andrepiloten Torgeir Bachmann, hadde ingen registrert promille.
Få dager før Grytøya ulykken ble imidlertid andrepiloten, løytnant Torgeir Bachmann, beordret av den alkoholbelastede skvadronsjefen inn i en traumatisk og umulig flyoperativ arbeidssituasjon. Det er i ettertid nærliggende å stille spørsmål om denne hendelsen også var en medvirkende faktor til selve flykatastrofen.
Fra tjuagutt til offiser og flyger
Torgeir Bacmann var født i Hillesøy 2. oktober 1944. Hans mor, Olga Nanna Aarøen fra Hornindal, jobbet i krigsårene som jordmor i Troms, der hun traff sin mann Sigfred Otto Andreas Bachmann fra Hillesøy. De flyttet til Bergen i 1945, og ble boende i Solbakken i Sandviken. Torgeir fikk etter hvert en søster, Torill, og en bror, Bjørn. Moren ble tidlig enke da Sigfred døde i 1952 bare 40 år gammel, og hun måtte aleine som jordmor forsørge familien videre.
Som en driftig mor sørget Olga for at barna ble godt motivert til å gjennomføre en solid skoleutdannelse med tanke på en senere karriere.
Torgeir Bachmann valgte Forsvaret. Etter gjennomført eksamen artium ved Tanks skole i 1963 ble han tatt opp som elev ved Befalskolen på Heistadmoen. Her fullførte han som nr. 7 av 67 elever. Etter noen få år som vernepliktig sersjant i Infanteriet blir han tatt opp som elev ved Krigskolen.
Denne fullfører han i 1968 med topp karakterer og ender som nr. 5 av 42 elever.
Torgeir likte tydeligvis utfordringer, og etter å ha gjennomført Sjøforsvarets dykker- og froskemannsskole søker han likegodt utdannelse som flyger.
Samme år gifter Torgeir seg med sin kjære Gerd fra Kilebygda. De drar sammen over til USA.
Den 28. mars 1970 i USA får han så flyvingen festet på brystet, og fra samme dato innrulleres han som løytnant og flyger i Luftforsvaret.
Torgeir Bachmann til Bodø
Nå går turen nordover til Bodø, hvor Torgeir våren 1971 tiltrer 719 skvadronen for videre opplæring og utsjekk som flyger på DHC-6 Twin Otter, et tomotors høyvinget turboproppellfly for transport av passasjerer og last.
Noe av det første Torgeir gjør etter ankomst Bodø, er å oppsøke en av sin brors venner, løytnant Bernard D. Lyng. Lyng var på denne tiden militær radarflygelder ved innflygningskontrollen i Bodø. Det utviklet seg et godt vennskap mellom de to, og Torgeir ble ofte å finne i innflygningskontrollen for å lære om de forskjellige innflygningsprosedyrene. I samtalene med Lyng fortalte Torgeir at han hadde to hovedmål: å ta godt vare på sin kone og lille datter som han var umåtelig glad i, samt bli en dyktig flyger.
Torgeir ble av flere av sine offiserskollegaer betraktet som en grei, men en litt reservert og beskjeden offiser som ikke uten videre søker kontakt for å bli ”en av gutta”. Han blir gjennomgående betraktet som en teoretisk dyktig, men en uerfaren operativ flyger som har mye opplæring og trening foran seg. Imidlertid gjennomfører Torgeir utsjekken som andreflyger på Twin Otter innen gitte tidsfrister, og blir satt opp som en av skvadronens faste flygere.
Under den kalde krigen på 70-tallet var det blitt en tradisjon at Flystasjonens befal samlet seg hver fredag etter endt tjeneste i Befalsmessa på ”Beer Call” for å ta seg en pils og en prat. Torgeir deltok sjelden på disse samlingene og fikk dermed begrenset sosial kontakt med skvadronskollegaer og øvrig befal.
På skvadronen ble han imidlertid god venn med en av de mer erfarne flygere, løytnant Knut Støre. Knut hadde flere år bak seg som jagerflyger, men etter en dramatisk jagerflykollisjon og påfølgende fallskjermutsprang, ble han etter eget ønske overført til 719 skvadronen.
Knut var et utpreget friluftsmenneske og han og Torgeir fant fort ”tonen” sammen.
Løytnant Knut Støre beretter: ”Når det gjelder Bachmann så fløy jeg flere turer sammen med ham. Og jeg har ingenting å utsette på det han gjorde i cockpit, enten det var jeg eller han som fløy. Han var ikke verre enn andre nye flygere, med hensyn til flygerferdigheter. Selv om han nok virket usikker og reservert som offiser. Han manglet det som kjennetegner autoritet. Om det gikk på det generelle selvbildet som flyger, kan jeg ikke uttale meg om. Men han var en svært hyggelig kar, som jeg fant godt ut av og likte å være sammen med. Vi gjennomførte blant annet en 5 dagers escape øvelse hvor vi gikk over Finnmarksvidda sammen, uten ekstra mat eller klær, og så dykket vi en del sammen blant annet for å hente opp skjell og tang til en skvadronsfest”.
Andrepilotens traumatiske dilemma
Om ettermiddagen noen få dager før den tragiske Grytøya ulykken 11.juli 1972 ringte Torgeir Bachmann på hjemme hos sin venn Lyng og spurte om han kunne drøfte noe viktig med ham.
Løytnant Lyng beretter:
”Jeg inviterte ham inn, og i fortrolighet kunne han fortelle meg at han vurderte å be om umiddelbar frabeordring fra 719 skvadronen fordi skvadronsjefen hadde fått ham fullstendig i vrangstrupen. Han hadde i forbindelse med en cockpitsjekk kommentert at det luktet alkohol av majoren, og at majoren derfor etter hans mening ikke var skikket til å fly. Majoren var blitt rasende. Bachmann var blitt grovt overhøvlet som svar. Blant annet fikk han beskjed om at han fra nå av hadde taleforbud i cockpit så lenge de fløy sammen, og at det var å betrakte som en ordre. Han måtte videre forstå at han ”var en drittsekk fra Hæren, og hadde ingenting i Luftforsvarets fly å gjøre”. Bachmann fortalte videre at han ble grovt verbalt sjikanert hver gang de to var aleine sammen etter denne episoden, men aldri når det var andre til stede. Bachmann uttalte videre til meg at han var rett og slett redd for å fly sammen med majoren, og ville vite om jeg hadde noen råd å gi ham i lys av hendelsene. Det var for meg helt klart at Bachmann var dypt fortvilet i denne sammenheng, og at han opplevde situasjonen som svært traumatisk.
Siden jeg kjente de fleste av skvadronens offiserer godt, foreslo jeg først at jeg kunne være sammen med ham og snakke med skvadronens nestkommanderende, og be ham ta opp saken med sjefen. Dette avslo Bachmann. Det ville ikke nytte, og han ville bli oppfattet som en sladrehank av sine andre flykollegaer, og det ville også bety slutten på hans flygerkarriere. Jeg foreslo deretter at vi sammen kunne ta kontakt med Operasjonsgruppesjefen som jeg oppfattet som en rederlig og forståelsesfull offiser, og som jeg mente ville kunne behandle denne vanskelige saken på en god måte.
Bachmann svarte at dette kunne han mere tenke seg, men at han først ønsket å drøfte det grundig med kona. Han ville ta kontakt med meg over helga”.
Tirsdag uken etter omkom Torgeir Bachmann i den tragiske Grytøyaulykken.
Om ettermiddagen samme dag som ulykken fant sted, ringte hans fortvilte kone Gerd hjem til Lyng og ba ham komme og sitte sammen med henne. Feltpresten hadde vært på besøk, men hun hadde ingen å støtte seg til, og Bachmann hadde fortalt henne at Lyng var en av hans få venner i Bodø.
Sammen med barnepiken, 13 år gamle Turid Nyland, tilbrakte Lyng flere ettermiddager med Bachmanns enke som støttekontakt. Den unge barnevakten taklet den vanskelige situasjonen godt, og var til god støtte for Gerd Bachmann. I samtaler fortale Gerd at hun visste at hennes mann hadde vært svært fortvilet og tatt kontakt med Lyng for å be om hjelp. Hun var blitt enig med sin ektemann i at han og Lyng skulle kontakte gruppesjefen uken etter, men nå var det for seint. Hun ville imidlertid ikke at det skulle komme ut at hennes mann ikke hadde trivdes på skvadronen, så hun ba at Lyng ikke måtte ta opp det forholdet med andre før hun eventuelt sa i fra.
Torgeirs venn Bernard D. Lyng
Den kalde krigen - svak sosial kriseberedskap
Gerd Bachmann delte skjebne med mange av Luftforsvarets unge flygerenker under den kalde krigen. Det typiske bildet i Nord-Norge var en ung kvinne, enten gravid eller med en liten baby, nylig innflyttet i ett av Forsvarets tjenesteboliger sammen med sin unge ektemann og flyger. Så en dag ringer feltpresten på døra. Dessverre var mannen omkommet på tjenesteoppdrag. Feltpresten tilbringer en time eller to sammen med den unge enken – så er hun plutselig helt overlatt til seg selv. Som regel hadde enken vært såpass kort tid på det nye stedet at hun ikke har fått etablert sosial kontakt med andre familier. Hun befinner seg plutselig i en fortvilet situasjon helt aleine. Kort tid etter den tragiske hendelsen får hun så et brev i posten – hun tilkommer som sivil ikke lenger tjenestebolig i Forsvaret, og må derfor flytte.
Under den kalde krigen opplevde vi her i landet i alt 107 fatale jetjagerfly ulykker. De aller fleste omkomne var unge offiserer som etterlot seg unge enker. 331 og 334 skvadronen mistet i alt 41 jagerflygere under den kalde krigen, og i årene 1971-72, mens Torgeir Bachmann fortsatt var på flystasjonen, mistet 5 jagerflygere livet som opererte ut fra Bodø.
Bortsett fra en opprivende time sammen med stedets feltprest hadde Luftforsvaret lite å tilby de unge enkene under den akutte krisefasen. De unge omkomne flygerne ble også fort glemt. Symptomatisk for dette var at ingen av de relevante skvadronene førte minnetavler over de som omkom under tjenesteoppdrag. De ble heller ikke listet i bokverket ”Luftforsvarets historie”.
I ettertid
Noen vil nok i ettertid undre seg over hvorfor ikke løytnant Torgeir Bachmann for egen sikkerhets skyld tok tak i fartøysjefens alkoholproblemer på et langt tidligere tidspunkt. Hvorfor han ikke slo i bordet og sa: ”nok er nok!”.
Det er i den sammenheng viktig å belyse en del relevante forhold:
- Blant befalet flest var skvadronsjefen ved 719 skvadronen ansett som en omgjengelig og hyggelig kar. Mange kjente til at han gjennom mange år hadde alkoholproblemer, men det var også på den tiden ansett som akseptert at slike kollegaer ble beskyttet så lenge de klarte seg alminnelig bra.
- Bachmann hadde fått sin ”befalsoppdragelse” i regi av Hæren. Han hadde av den grunn stor respekt for gradsautoritet. Autoritetsforskjellen mellom en løytnant og major i Hæren var på denne tiden større enn mellom de samme gradsnivåene i Luftforsvaret. I en nylig utgitt utredning av major Ole Jørgen Maaø ved Luftkrigskolen kan vi blant annet lese: ”Hvem som leder operasjoner i Luftforsvaret er som regel ikke avgjort av grad eller rang, snarere av den posisjonen du blir satt til å ivareta. I flygemaskiner med flere piloter kan dette tidvis, og i sin mest ekstreme form, bety at fenriken er sjefen til majoren”.
- Torgeir Bachmann var relativ ny ved skvadronen, og anså seg selv som en uerfaren flyger, og var i tillegg som person nokså reservert og forsiktig i sin framtreden.
Vurdert i lys av dette er det forståelig at Bachmann ønsket å løse problemet på en veloverveid og forsiktig måte – noe som dessverre førte til at han mistet livet under utøvelse av tjenesteoppdrag.
Hva som senere skjedde
Den 5. august 1972 sender Forsvarets Overkommando ut en pressemelding hvor man antydet en ulykkesårsak: ”kommisjonen anser derfor at årsaken til ulykken må ligge i feildisponering fra fartøysjefens side. Den har ikke kunne se bort fra at lite søvn før flygingen fant sted og andre forhold kan ha influert på fartøysjefens evne til å ta de riktige avgjørelsene”.
Den 6. september 1972 foreligger havarirapporten, men den blir gradert FORTROLIG
Den 2. oktober 1972 sender Forsvaret ut en ny melding:
”Politiets undersøkelser har bekreftet at føreren har hatt liten hvile, og Rettsmedisinsk institutts endelige rapport har konstatert en alkoholkonsentrasjon over det tillatte. Den øvrige besetningen hadde ingen promille”.
Først i 2005 fikk pårørende detaljert innsyn i hele havarirapporten. Her kunne en blant annet lese:
”Natt til 11. juli 1972 satt fartøysjefen, som også var sjef for 719 skvadronen, i messen på Banak flystasjon og drakk sprit til langt på natt. I følge beregninger fra Rettsmedisinsk institutt hadde han 2,5 i promille da han startet arbeidsdagen, og 2 i promille da han tok av fra Banak. På ulykkestidspunktet hadde han en promille mellom 1 og 1,6.
Fartøysjefen hadde i mange år vært misbruker av alkohol, noe som var velkjent blant under- og overordnede ved Bodø Hovedflystasjon.
Flyet skulle egentlig ha fløyet direkte til Bodø, men fartøysjefen hadde gjort en privat avtale om å levere en påhengsmotor på Skagen lufthavn ved Stokmarknes. Han besluttet å fly visuelt, selv om været tilsa instrumentflyging.
I følge rapporten hadde andrestyrmannen marginale flyoperative ferdigheter og var ikke i stand til å overta da fartøysjefen sviktet”.
Torgeir Bachmann deltok ikke på nevnte drikkefest i befalsmessen på Banak flystasjon. Han ringte tjenestetelefon til sin kone Gerd samme kveld, spurte hvordan det sto til med lille Kristin - fortalte at han var på brakka og skulle legge seg – at kona måtte ha en riktig god natt – og at han var veldig glad i henne.
I dag
I dag må vi kunne erkjenne at løytnant Torgeir Bachmann og de øvrige om bord på Twin Otter flyet ble offer for et kynisk system. Et ”uformelt” system innarbeidet i Luftforsvaret som under den kalde krigen blant annet tok mer hensyn til en alkoholisert offiser som gjennom ulovlig adferd hadde forårsaket mange mennesker død, enn til etterlatte og pårørende til de som satte livet til i den tragiske Grytøya ulykken og til etterlatte av de som ellers omkom i operativ flytjeneste. Et system som Forsvarsdepartementet i realiteten også støttet gjennom sin motstand over mange år mot å komme de pårørende i møte.
Flere rettssaker om full oppreisning førte ikke fram, og Høyesterett forkastet til slutt anken fra de pårørende.
Det skulle gå 40 år før det kom en formell beklagelse fra Forsvarsdepartementet ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen:
”Jeg beklager på det dypeste overfor de etterlatte og pårørende at de aldri fikk vite sannheten om ulykken. Jeg føler med dem som mistet sine kjære og har levd med usikkerheten etterpå”.
I dag er Torgeir og Gerds datter, Kristin Elisabeth Benedicte Bachmann - som var knapt ett år gammel da faren omkom, selv gift og har tre barn. Torgeirs søster Torill ble utdannet som sosionom og er gift og bosatt i Arendal. Hans bror Bjørn Bachmann var gift med Gunn og hadde tre døtre. Han var ansatt i Politiet og døde bare 39 år gammel høsten 1990.
Torgeirs kone Gerd døde det året hun fylte 60 – i 2001.
Vi lyser fred over Torgeirs minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.