Jeg kan vel uten videre si at det ikke var langt mellom kuppene da Orion var ny. Vi tok russerne med buksa nede, for å si det sånn. Vi fløy ofte passivt slik det beskrives. Vi måtte dog ha grønt lys fra tårnet før take off. (Red.)
Historien om et etterretningskupp
ETTERRETNINGSKUPP I NORD: Ved å opprettholde komplett radiotaushet og ved å fly i lav høyde til nord av Finnmark, greidde en P-3C Orion fra 333 Skvadron å gjennomføre et etterretningskupp i nord. Her en P-3 Orion avbildet over Andfjorden utenfor Andøya flystasjon i juni 2017. Foto: KJETIL STORMARK/ALDRIMER.NO
ANALYSE: Det er direkte uklokt å fysisk skille Etterretningstjenestens stasjon på Andøya fra 333 Skvadron og MPA-teamet som drifter de maritime P-3 Orion overvåkingsflyene. En hittil ukjent historie om et norsk etterretningskupp i nord forteller hvorfor.
Av KJETIL STORMARK / kjetil@aldrimer.no
Politikerne vedtok i november i fjor å flytte 333 Skvadron fra Andøya flystasjon til Evenes når de nye maritime P-8 Poseidon-flyene skal innfases som erstatter for Orion i 2022-2024. Samtidig skal Etterretningstjenestens lokale apparat ved Forsvarets stasjon Andøya (FSTA) forbli nettopp der det er, på Andøya.
Utad har regjeringen og representanter for de styrende partiene Høyre og Frp slått fast at den personlige kontakten mellom de to miljøene ikke er nødvendig for å ivareta god kvalitet på det norske innhentingsarbeidet. Regjeringen hevder at utfordringen fint kan løses med å etablere gode datakabler og sambandssystemer for koordinering og overføring av data fra Evenes til Forsvarets stasjon Andøya (FSTA) (les: Etterretningstjenesten), slik at man unngår tidstap for analyse av etterretningsdata. Etterretning er som kjent ferskvare. Det er enda mer tilfellet hva gjelder akustisk etterretning (ACINT) og andre rådata som kan fortelle noe om posisjonen til russiske ubåter som beveger seg i Barentshavet.
Men påstandene fra politikerne om at nærhet og personlig kontakt overhodet ikke har noe å si for kvaliteten på den jobben som blir gjort, forholder seg ikke til sannheten. Følgende historie illustrerer dette på en ytterst treffende måte.
Året er 2010 eller 2011. Det er helg. Forsvaret er tynt bemannet i alle ledd. Forsvaret er en mandag til fredag-bedrift med bemanning 09-16. Men inn tikker et tips til Etterretningstjenesten om at et russisk overvåkingsfly skal ut i Barentshavet og teste et helt nytt radarsystem. E-tjenesten ber derfor om å få opp et P-3C Orion så fort som overhodet mulig. Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) tar kontakt med vakthavende ved Andøya flystasjon på åpen linje og spør om det er mulig å få opp et fly, selv om det er mange år siden 333 Skvadron har hatt kvelds- og helgeberedskap. Men folk dukker opp, på frivillig basis, like fullt. En time senere er de fleste på plass, uten at de har fått oppgitt noen begrunnelse på telefon. Orion-mannskapet drar fysisk inn til E-tjenestens folk i FSTA, som også holder til på Andøya flystasjon. I den lave, ett-etasjers bygninger der det lokale analytikermiljøet sitter, får Orion-mannskapet forklart hva som er oppdraget. Alle er enige om at det er om og gjøre å forsøke å unngå at russerne skjønner at en Orion-maskin er på vei. Da skrur de av radarsystemet, slik at innhentingsarbeidet får lav eller ingen verdi.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
INGEN RADIOKOMMUNIKASJON: Før P-3C Orion-flyet tok av fra Andøya flystasjon var det ingen telefon- eller radiokommunikasjon med tårnet. Dette for å unngå at Russland skulle oppfatte at overvåkingsflyet var på vei. Her en P-3 Orion som tar av fra flystasjonen. Foto: KJETIL STORMARK/ALDRIMER.NO
333 Skvadronens folk dro derfor fysisk til tårnet på flystasjonen og leverte inn flight plan fysisk. Mannskapet nngikk all telefon- og radiokommunikasjon. Det var ikke engang radiokommunikasjon mellom Orion-maskinen og tårnet før takeoff. Deretter la piloten Orion-maskinen en nordlig kurs langs kysten, i så lav høyde at russernes passive radarsystemer ikke ville fange opp flyet. Da P-3C Orion-maskinen befant seg nord av Finnmark, dro piloten flyet rett opp i høyden og startet innhentingen. Russerne skjønte ikke hva som kom. De var helt uforberedt og det nye, russiske radarsystemet stod fortsatt på. Innhentningsarbeidet ble utrolig bra, ifølge de som har kunnskap om hendelsen den gang og slår fast:. Det var et oppsiktsvekkende, norsk etterretningskupp. Alle var strålende fornøyde. Også våre venner i NATO.
Etterretningsskipet Marjata kunne neppe ha gjennomført noe tilsvarende. Til det er skipet for saktegående. Andre sensorsystemer, for eksempel SOSUS-lyttekablene i havet, begynner å bli rimelig gamle og har helt andre bruksområder. Forsvaret har også andre installasjoner som kan fange opp data, men nærhet til det som skjer har faktisk ganske mye å si. Nærhet er også grunnen til at Forsvarets stasjon Andøya (FSTA) neppe kan flytte fra Andøya, dersom noen skulle lure på hvorfor ikke FSTA kan bli til FSTE, Forsvarets stasjon Evenes. Etterretningstjenesten har flere viktige installasjoner på Andøya som skal ivaretas og driftes, selv om disse i økende grad er blitt helautomatiserte. Sjef for Etterretningstjenesten, generalløytnant Morten Haga Lunde, har etter vedtaket av Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) vært tydelig på at det ikke er aktuelt å flytte Forsvarets stasjon Andøya (FSTA) fra Andøya.
Argumentet om å erstatte personlig kontakt med datakabler er (…) urimelig og uforsvarlig
Argumentet om å erstatte personlig kontakt med datakabler er også urimelig og uforsvarlig sett i lys av andre momenter knyttet til driften av de norske overvåkingsflyene i nord. Orion-mannskapet kommer ofte innom Etterretningstjenestens stasjon på Andøya for å hente utstyr før de skal ut på et tokt samt for å slå av en prat om hvorvidt det er spesielle ting de bør se etter. P-3C Orion er ikke bare en effektiv ubåtjeger, men kan drive innhentning om all marinetrafikk og annen aktivitet som avgir signaler eller elektronisk signatur. Dvs det meste. Det er med andre ord ikke bare akustiske data som mannskapene kommer tilbake med etter Orion-toktene, som normalt er på rundt ni timer. Men det kommer jeg tilbake til.
La oss først se litt nærmere på ACINT, akustisk etterretning. De akustiske dataene som Orion-flyene fanger opp under et tokt, forteller ulike kilder, lagres som store lydfiler i wav-format. Se for deg åtte timer med sammenhengende wav-opptak. Det gir store datamengder. Gang deretter med 40, som ofte er antallet sonarbøyer det foreligger opptak fra. Da får du datamengder som det kan være vanskelig og ytterst tidkrevende å overføre via datakabler. Og bortimot umulig fra et fly i flight. Så stor båndbredde er normalt ikke tilgjengelig via satelittforbindelser, og i alle fall ikke så langt nord. Når Orion-maskinene lander, er en av de første tingene som skjer er at fysiske harddisker bæres fra flyet og inn til analytikerne ved FSTA, Her lastes opptakene inn i supercomputere med enorme datakjerner som tygger seg gjennom opptakene og deretter spyr ut analytiske modeller presentert i visuelle fremstillinger. Det maskinene og analytikerne ser etter, er unaturlige lydavvik målt i decibel-frekvenser. Sagt på en annen måte: Lyder som kan fortelle noe om det er en maskin, eksempelvis en russisk ubåt, forsøker å gjemme seg i bakgrunnsstøyen. Normal bakgrunnsstøy i Barentshavet ligger på rundt 74 decibel, mens de fleste russiske ubåter har en lydsignatur i spennet mellom 80 og 150 decibel. En slik databehandling og analyserunde ved FSTA tar normalt alt fra en dag til en uke, avhengig av omstendighetene og hvor stillegående ubåten er som man forsøker å finne i opptakene, forteller de som har kunnskap om det viktige arbeidet som gjøres der. Lydopptakene sendes også sørover, med kurer, til Etterretningstjenestens hovedkvarter på Lutvann i Oslo og deles derfra med amerikanske Office of Naval Intelligence (ONI).
Men i tillegg til lydopptakene kommer Orion-maskinene som regel tilbake med et vell av også andre rådata og uferdige «produkter». Dette gjelder spesielt fra tokt med to av 333 Skvadrons P-3C Orio-maskiner, som har vesentlig mer utstyr enn de andre flyene. Lytteapparater og andre sensorplattformer kan dermed gi et vell av signaletterretning (SIGINT) og elektronisk etterretning (ELINT) innhentet av flyets ESM-operatør og -utstyr, bildemateriale av svært høy kvalitet (IMINT) innhentet ved hjelp av gyrostabiliserte, elektrooptiske og infrarøde kameraer, sonar- og radarbilder, eventuelle avlesninger fra flyets magnetometer (MAD – magnetic anomaly detector, red.anm) som kan oppdage avvik fra jordas magnetfelt forårsaket av en større metallgjenstand, eksempelvis en ubåt, mv.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
LANGT BEDRE: Etterretningsbrukere i hele NATO får blant annet tilgang til bildemateriale fra nordområdene som er langt bedre enn dette bildet som FOH tidligere friga av en Oscar II-klasse russisk atomubåt avbildet i overflateposisjon i Barentshavet. Foto: FORSVARET/FOH
Kilder i NATO som blant annet har sett bildemateriale og andre produkter fra 333 Skvadron, gir uttrykk for enorm respekt for den jobben som gjøres og slår fast at produktene holder skyhøy kvalitet. Glem de bildene som Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) frigjør til pressen. Bildene etterretningsbrukerne får, er i en helt annen liga. Disse og andre etterretningsprodukter som fremskaffes av P-3C Orion-flyene er en svært viktig del av Norges etterretningsvaluta internasjonalt, og helt avgjørende for at Norge skal ha noe å bytte med. Fordi bytte må vi for å få tilgang til informasjon som eksempelvis gjør norske myndigheter i stand til å ivareta en tilfredsstillende terrorbekjempelse og -beredskap. Dette gjelder også innenfor en allianse som NATO. Du får ikke noe uten at du gir noe. Det er derfor høyst uklokt å rokke ved noe som fungerer, i alle fall deler av tiden. I stedet for å flytte 333 Skvadron til Evenes burde man heller sørge for å gi skvadronen de rammevilkårene de trenger for å kunne fly så ofte som Etterretningstjenesten, NATO og USA etterspør. På toppen av de mulige negative konsekvensene på etterretningssiden er det også andre og betydelige usikkerhetsmomenter knyttet til en flytting av MPA-kapasiteten til Evenes, hva gjelder både økonomi, om det er nok areal tilgjengelig på Evenes og sikkerhetsproblematikk. Mange av disse forholdene har Aldrimer.no belyst ganske inngående i en serie artikler de siste månedene.
etterretningsprodukter som fremskaffes av P-3C Orion-flyene er en svært viktig del av Norges etterretningsvaluta internasjonalt, og helt avgjørende for at Norge skal ha noe å bytte med. Fordi bytte må vi for å få tilgang til informasjon som eksempelvis gjør norske myndigheter i stand til å ivareta en tilfredsstillende terrorbekjempelse og -beredskap
Det er viktig med høyt tempo i analyser av rådataene som frembringes av systemoperatørene i P-3C Orion-flyene. Det gjøres ikke noe analyse av rådataene i selve flyet mens toktet pågår, annet enn å frembringe informasjon som kan fortelle noe om hvor de neste sonarbøyene bør droppes og hvor flyet bør lete for å finne russiske ubåter. De norske P-3 Orion-maskinene har hoppet over en midtlivsoppdatering, noe som betyr at Luftforsvaret flyr med de eldste sonarplattformene som er å oppdrive i hele NATO-alliansen. Sonaroperatøren ombord arbeider på en skjerm som bare har internminne til å gå 10-15 minutter tilbake. Utover det ligger opptakene utilgjengelige på harddisk og kan kun analyseres når flyet vender hjem. Det er viktig at dette skjer raskt, slik at kursen på russiske ubåter på vei ut av Barentshavet blir plottet og kan meddeles til USA, som drifter sine P-8 Poseidon overvåkingsfly med base på Keflavik på Island. Slik reduserer NATO muligheten for at russiske ubåter kan smette umerket gjennom det såkalte GIUK-gapet, havområdene mellom Grønland, Island og UK, dvs Storbritannia.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
DYBDEFORSKJELLER: Dybde- og temperaturforskjeller mellom Barentshavet og Atlanterhavet gjør det langt enklere å finne russiske ubåter i Barentshavet. Dess mørkere blåfarge på kartet, dess dypere hav.
Norge utgjør NATOs tidlig-varsling av hvilke russiske ubåter som er på vei ut av Barentshavet og sørover mot GIUK-gapet. Det er kritisk avgjørende å få lokalisert ubåtene mens de fortsatt er i Barentshavet. Det langt grunnere farvannet her og temperaturene gjør det mye enklere å lokalisere russiske ubåter her. Atlanterhavet er langt dypere og mye enklere å gjemme seg i. Dersom Norges MPA-virksomhet blir for dårlig eller har for lav dekningsgrad, noe som allerede er et betydelig problem, vil USA av tekniske årsaker ikke ha noe annet valg enn å forflytte deler av sine MPA-tokt fra Island langt lenger nord. Dette gjør de selv om det vil innebære rovdrift på egne mannskaper, med 15-16-timers flytid på toktene og to runder med påfyll av drivstoff fra tankfly i luften underveis.
Dersom Norges MPA-virksomhet blir for dårlig eller har for lav dekningsgrad, noe som allerede er et betydelig problem, vil USA av tekniske årsaker ikke ha noe annet valg enn å forflytte deler av sine MPA-tokt fra Island langt lenger nord
En ytterligere svekkelse av Norges evne til å ivareta vår rolle med å finne russiske ubåter og å innhente annen etterretning fra Barentshavet vil føre til at Norge er nødt til å godta enten en eller begge av to ting: 1. At amerikanske P-8 Poseidon overvåkingsfly får operere fra Andøya eller andre norske flybaser i Norge i fredstid, noe som ytterligere utfordrer Norges selverklærte basepolitikk. 2. Å gå med på overføring av rådata til USA fra ulike sensorplattformer i sanntid, fordi vi ikke lenger greier å gjennomføre analyse og foredling av data på en tidseffektiv og tilfredsstillende måte. Dette vil igjen utfordre Norges linje der politiske myndigheter har slått fast at all norsk etterretningsinnhentning skal være underlagt «nasjonal kontroll», som for alle praktiske henseender tilsier at data ikke skal overføres videre ut av Norge i sanntid, uten at i det minste en innledende analyse er gjort av Etterretningstjenesten. I praksis har man nok sett noe mer pragmatisk på dette, etter hva jeg kjenner til, men det er i og for seg en annen historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.