Nå må andværingene få lande
Av Fredrik Sørensen, journalist i Bladet Vesterålen
I forrige uke presenterte Statistisk sentralbyrå (SSB) en rapport som viser folketallsutviklinga fra 2019 til 2020. Rapporten viser at folketallet krymper i hele Nord-Norge, og ekstra ille er det i Andøy. Der falt folketallet med 108. Det er vanskelig å konkludere med annet enn at det er stortingsvedtaket om å legge ned Andøya flystasjon som har gitt befolkningsflukt fra Andøy.
Tallenes tale er klare. Andøy er nede i 4.663 innbyggere. Kommunen har mistet 317 innbyggere siden 2016 – året Andøya flystasjon ble vedtatt nedlagt. Til sammenlikning mistet Andøy kun 22 innbyggere fra 2010 til 2016, før det ble politisk vedtatt å flytte hjørnesteinsbedriften vekk fra kommunen.
Overfor Bladet Vesterålen uttrykker regjeringa sympati: «Vi er klar over at nedleggelsen av Andøya flystasjon har betydelige konsekvenser for kommunen. Nettopp derfor har regjeringa bidratt med 60 millioner kroner i ekstraordinære omstillingsmidler, og vi har varslet totalt 95 millioner kroner», kommenterte distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland (H) etter å ha fått presentert rapporten. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, slaktet på sin side regjeringas omstillingsbidrag i Andøy: «Vi konstaterer at høyreregjeringen ikke har holdt løftet til Andøy-samfunnet om «ekstraordinær statlig innsats», var Støres dom.
Helt siden Andøya flystasjon ble vedtatt nedlagt, har andværingene beholdt framtidstroen. Den har de fortsatt. Men det er risikabelt å holde pusten for lenge. Det viser tallene fra SSB. Nettopp derfor er det et paradoks at andværingene fra tid til annen stemples som dårlige tapere. Det har kommet en del sleivspark om sutring og manglende evne til å se framover, når andværingene har stått opp for seg selv og sagt ifra. Det er så feil som det kan få blitt. Og det bringer oss inn på en av de største utfordringene i denne saken: De ulike virkelighetsoppfatningene. Hvordan verden oppleves sørpå, der avgjørelsen ble tatt, og nordpå, der de som rammes av den bor.
For hva handler dette egentlig om? Jo: I 2016 vedtok Stortinget, med 75 mot 22 stemmer, å legge ned Andøya flystasjon. Vedtaket ble gjort med noen klare forutsetninger, i form av en rekke flertallsmerknader. Blant annet skulle regjeringa i perioden fram til 2020 legge til rette for en målrettet omstilling for å i størst mulig grad å minimere de negative effektene av flystasjons-nedleggelsen. Med SSB-rapporten i hånda, er konklusjonen at regjeringa ikke er i nærheten av å ha innfridd. Da Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vedtok nedleggelsen, baserte de seg på en rapport fra PwC som anslo at Andøy ville få en nedgang i folketallet på 278 innbyggere fram mot 2028, som følge av nedleggelsen. Bare tre år senere har kommunen passert det tallet, og ennå er det noen år til dørene låses og portene stenges ved flystasjonen.
I merknadene til stortingsvedtaket heter det også at det skal bevilges midler til gode og effektive omstillingsprogrammer, og legges til rette for «ekstraordinær statlig innsats» for å styrke næringslivet og bidra til etablering av nye arbeidsplasser i Andøy. Kommunen har fått ei ordinær omstillingsbevilgning, men ekstraordinær statlig innsats har man ikke sett stort av. Det står i grell kontrast til tv-bildene fra Stortingets vandrehall i november 2016, da Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet overgikk hverandre i hvor godt Staten skulle følge opp Andøy med kraftfulle omstillingstiltak.
Paradokset blir enda større når man ser hvordan regjeringa har håndtert noenlunde tilsvarende saker, der lokalsamfunn er blitt hardt rammet av avgjørelser som er tatt sentralt. I mai i fjor bekreftet regjeringa at lisenskontoret i Mo i Rana, med 106 arbeidsplasser, skulle legges ned. Kommunen rakk knapt å fortvile over avgjørelsen, før regjeringa var på plass for å fortelle at den ville kompensere tapet av arbeidsplasser ved å opprette 70 stillinger tilknyttet Nasjonalbiblioteket i samme kommune.
En vesentlig forskjell mellom Andøy og Mo i Rana, er at ansatte som mister jobben ved Andøya flystasjon ønskes med videre til Evenes. Andøy mister med andre ord ikke bare 350 statlige arbeidsplasser. I motsetning til i Mo i Rana, vil den statlige arbeidsgiveren ha flest mulig av de ansatte – og dermed også deres familier – med på flyttelasset ut av kommunen. Dette er innbyggere og arbeidskraft som Andøy kommune selvsagt ønsker å beholde når «nye Andøy» skal formes. Den negative effekten av nedleggelsen forsterkes med andre ord.
Vedtaket fra 2016 sier dessuten – klart og tydelig – at Andøya flystasjon skal utrangeres, og at arealer og infrastruktur skal frigis til nytt næringsliv. Forsvarssjefen foreslo derimot, i sitt fagmilitære råd (FMR) for noen måneder siden, at Andøya flystasjon likevel skal videreføres. Han lanserte sågar et helt nytt begrep: «Reservebase for mottak av allierte forsterkninger». Statsminister Erna Solberg har tidligere uttalt at Andøya flystasjon skal bli et «område for alliert øving og trening», og forsvarsministeren har på spørsmål fra Senterpartiet opplyst at infrastruktur som er tenkt beholdt på Andøya blant annet er jagerfly-sheltre, område for ammunisjon og drivstofflager. I realiteten store deler av flystasjonen.
Hvis vi nå ender opp med at Forsvaret flytter, tar med seg arbeidsplassene og likevel legger beslag på de massive arealene midt i kommunesenteret i Andøy, vil det være et voldsomt hinder for utvikling. Flyskole, dronesenter og sivilt flyvedlikehold er blant de mange planene som har vært til vurdering, som kunne gitt hundrevis av nye arbeidsplasser. Men Forsvarets behov, som man tydeligvis ikke så i arbeidet med langtidsplanen i 2016, stikker kjepper i hjulene.
De aller fleste i Andøy er møkk lei av denne saken. Det er fullt forståelig. Regjeringa og Arbeiderpartiet skylder andværingene ei avklaring. At det blir slutt på usikkerhet, og på fraflytting i samme tempo som Therese Johaug går på ski. Hvis forutsetningene har endret seg såpass fra 2016, at Forsvaret likevel ikke kan forlate Andøya helt og holdent, så er det mulig å rette dette opp i neste langtidsplan. Den legges fram denne måneden, og skal vedtas i Stortinget i løpet av våren. I motsatt tilfelle er tiden overmoden for de kraftfulle omstillingstiltakene som det ble snakket så høyt og varmt om for snart fire år siden. Satellittbase i Børvågen, attraksjonen The Whale og havneprosjektet på Andenes bør ikke være ukjente for regjeringa.
Innbyggerne i Andøy sutrer ikke, og de er ikke dårlige tapere. Men de forventer – med rette – at et stortingsvedtak som de to tradisjonelle styringspartiene i landet står bak, blir fulgt opp. Og er det ikke lenger praktisk mulig å følge opp vedtaket, så forventer andværingene at de samme partiene erkjenner det. At de tar konsekvensene av det, og justerer kursen. Regjeringa og Arbeiderpartiet har sendt andværingene ut på en snart fire år lang og luftig reise, med mye turbulens. Reisen har vart lenge nok.
Kort oppsummert: Enten må Andøya flystasjon videreføres som base for de maritime patruljeflyene, eller så må Staten levere på omstilling. Og det snarest. Nå må andværingene få lande.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.