En irettesettelse av avisen er dessverre på sin plass. Helgesen har for øvrig fått støtte fra tidligere ansatte ved Sola Flystasjon. Avisen har gjentatte ganger demonstrert liten interesse i forsvarsspørsmål. Innlegget under sto altså den 10. februar. Jeg beklager at den gikk meg forbi. I et innlegg her på bloggen av den 2. februar er jeg inne på det Helgesen skriver her. (Red.)
Ingen avsløring av hemmelig plan
DEBATT:
Aftenbladet overdriver når avisen hevder at de avslører en hemmelig plan om
amerikansk interesse for å utvide engasjementet for amerikansk og alliert bruk
av flyplassen på Sola ved krise eller krig i Europa.
– Saken er omtalt i norsk media og forsvarstidsskrifter flere ganger i de senere årene, skriver Jan Petter Helgesen. Her COB-hallen ved Sola flystasjon.Foto: Jarle Aasland / Stavanger Aftenblad
Debattinnlegg
Journalist og forfatter
Publisert:
10. februar
Flyplassen
har vært såkalt COB-base for mottak av amerikansk, militærhjelp i snart 50 år.
Om de
utvidede planene som Aftenbladet omtaler, ble det allerede i 2016 pekt på at
Sola sammen med Andøya og Rygge skulle være såkalte beredskapsplasser for
alliert hjelp. Dette ble pekt på ved framleggingen av langtidsplanen for
forsvaret for årene 2017 til 2021.
Senere
er Andøya byttet ut med Evenes. Saken er imidlertid blitt omtalt i norsk media
og forsvarstidsskrifter flere ganger i de senere årene. Også under foredragsmøter
i stavangerdistriktet og på Sola er den amerikanske interessen blitt omtalt.
Aftenbladet har ikke vært til stede på disse møtene som har vært åpne for alle.
Det er i
offentlig interesse at avisen nå omtaler saken, men det er en overdrivelse av avisen
å hevde at de avslører saken og at den har vært hemmelig. Deler av innholdet er
unntatt for offentligheten, men hovedsaken som er utvidet amerikansk interesse
for en mulig utbygging av flyplassen, har vært kjent lenge. At partiet Rødt
ikke er kjent med saken før den legges fram for debatt i Stortinget, er partiet
sitt problem.
Det er i offentlig
interesse at avisen nå omtaler saken, men det er en overdrivelse av avisen å
hevde at de avslører saken og at den har vært hemmelig.
---ooo00O00ooo---
Informasjonen under er sakset fra Store Norske Leksikon og er skrevet av
Jacob Børresen
COB - avtalen
Bakgrunn
COB-konseptet ble utviklet på 1960-tallet som svar
på behovet for å kunne motta et stort antall kampfly fra det amerikanske
flyvåpenet, U.S. Air Force, som i henhold til gjeldende forsvarsplaner skulle
flys over til Europa i en krisesituasjon. Under den kalde krigen ble
COB-avtaler inngått med en lang rekke europeiske NATO-land
og inkluderte på det meste over 70 flyplasser. COB-basene kom i tillegg til
amerikanernes permanente europeiske flybaser, såkalte MOB (Main operating
Bases), i Vest-Tyskland og Storbritannia.
COB-konseptet kom til blant annet som et resultat
av at Norge og Danmark i 1954 vedtok sin basepolitikk med forbud mot permanent
stasjonering av allierte styrker. En vel så viktig grunn var Frankrikes
beslutning i 1966 om å trekke seg ut av NATOs militære struktur, med krav om at
alle amerikanske fly måtte være ute av landet innen våren 1967. COB-konseptet
var også en konsekvens av at USA og NATO i 1967 la om sin atomstrategi fra massiv gjengjeldelse (Massive
Retaliation) til fleksibelt svar (Flexible
Response). Konvensjonelle styrker ble viktigere og behovet for taktisk
flystøtte til bakkestyrkene økte.
I
Norge
I henhold til COB-konseptet var det forhåndsbestemt
hvilken flytype som skulle operere fra hvilke baser, og hvilken skvadron som
skulle utplasseres på hvilken base dersom en skarp situasjon oppstod. Dette
dannet grunnlaget for hva slags utstyr, i tillegg til flydrivstoff, slikt som
dropptanker, våpen og bakkehåndteringsutstyr, som skulle lagres på den enkelte
flystasjon. Det la også grunnlag for at de ulike skvadronene kunne gjøre seg
kjent med basen og operasjonsområdet allerede i fredstid, og det var lagt opp
til at skvadronene skulle øve fra sine tildelte COB-baser hvert fjerde år.
Til å begynne med omfattet den norske avtalen
flystasjonene Gardermoen, Rygge, Sola og Flesland i Sør-Norge og
Værnes i Trøndelag, som til sammen skulle motta fem amerikanske kampflyskvadroner.
Fra 1976 kom etter hvert de nord-norske flyplassene Bodø, Bardufoss, Evenes og
Andøya med i COB-programmet, mens Ørland erstattet Værnes. I mars 1977 ble også
kampfly tilhørende det amerikanske marinekorpset, U.S. Marine Corps, inkludert i
avtalen.
I 1980 gikk allværsjageren F-111 D, som hadde hatt
Gardermoen som COB-base, ut av programmet. F-111 D var såkalt dual capable, i den forstand at det
også kunne levere atomvåpen.
Flyet inngikk derfor i USAs strategiske reserve. At det nå ble tatt ut av
COB-programmet var i tråd med Norges restriktive holdning på 1980-tallet til
deltakelse av fly som kunne levere atomvåpen i øvelser i Norge i fredstid.
Gardermoen besto likevel som COB-base fram til 1994.
På det meste besto det norske COB-programmet av 170 kampfly fordelt
på ni flystasjoner. Hver av flystasjonene ville bli bemannet med 1000 piloter
og bakkemannskaper i krise og krig.
Nedskjæringer
I 1993 kom COB-avtalen igjen på dagsorden da det
amerikanske flyvåpenet i Europa ønsket å skjære kraftig ned på antallet
COB-baser i NATO. I Norge skulle antallet baser reduseres fra ni til to. Den
norske regjeringen argumenterte med at Norges situasjon som nabo til Russland var spesiell, og advarte mot
nedskjæringen. Det norske synet fikk gehør i Washington og det ble besluttet at
fem av de ni COB-basene i Norge skulle videreføres: Sola, Bodø, Andøya, Evenes
og Bardufoss, mot at Norge påtok seg en større del av kostnadene ved lagringen.
Utover på 1990-tallet ønsket U.S. Air Force ønsket å sentralisere lagringen av
krigsmateriell og drivstoff, og i 2000 ble det inngått avtale med Norge om slik
sentralisering.
På 2000-tallet ble ordningen med allierte
forsterkningsskvadroner øremerket for innsats i Norge sterkt redusert, for til
slutt å bli avviklet. Det førte til at bemanningen ved forsterkningsflyplassene
Evenes, Sola og Flesland ble redusert. I neste omgang opphørte de å ha noen
militær funksjon og ble overdratt til sivil drift.
COB-avtalen ble revidert for foreløpig siste gang i
2009. Antallet baser ble da redusert til to, Bodø i Nord-Norge og Sola i
Sør-Norge. COB-basen på Bodø skal flyttes til Evenes når den militære
kampflyvirksomheten opphører i Bodø. Rygge skal etableres som COB-base for
tankfly.
Tilleggsavtalen med USA vil styrke Norges sikkerhet
Tale/innlegg | Dato: 02.02.2022
Av: Forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Avisinnlegg)
Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA vil styrke Norges sikkerhet og bidra til en positiv utvikling av vår egen forsvarsevne.
Med utgangspunkt i et sterkt nasjonalt forsvar, er samarbeid med NATO-allierte og våre nordiske naboland nødvendig for å ivareta Norges sikkerhet. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er i rask endring, og det blir stadig mer krevende for Norge å ivareta våre sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Økt stormaktrivalisering og mer høyteknologiske våpen med større skadepotensiale og lengre rekkevidde er en del av dette bildet. I tillegg blir de tradisjonelle skillene mellom fred, krise og krig mer uklare. Vår evne til raskt å kunne motta allierte forsterkninger har derfor blitt enda viktigere.
USA og Norge har inngått en tilleggsavtale som ivaretar norsk suverenitet, Norges folkerettslige forpliktelser samt den norske base- og atompolitikken. Det er misvisende å kalle tilleggsavtalen for en baseavtale, slik enkelte kritiske røster gjør. Samarbeid med nære allierte er en av de tre hovedlinjene i det norske forsvarskonseptet: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Dette konseptet har Stortinget sluttet seg til, og det er i tråd med de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk. Tilleggsavtalen med USA legger nettopp til rette for å kunne motta allierte forsterkninger enda raskere og samtidig ivareta hensynet til basepolitikken om ikke å ha permanent stasjonering av utenlandske militære styrker i Norge i fredstid.
Det er ikke fritt frem for USA på omforente områder
Tilleggsavtalen introduserer begrepet omforente områder. Dette har ført til påstander om at avtalen medfører at det vil bli opprettet amerikanske baser i Norge, i strid med basepolitikken. Det er ikke riktig.
Norge gikk inn i NATO i 1949 med erfaringene fra 2. verdenskrig i bagasjen. Det var erkjent at det ville være umulig for Norge å stå utenfor stormaktspolitikken, og at vi ikke ville være i stand til å forsvare oss alene i en krig. Med vår demokratiske politiske tradisjon var det åpenbart at en alliansetilknytning måtte gå vestover. Regjeringen Gerhardsen utviklet en balansegang i norsk sikkerhetspolitikk, mellom avskrekking (vise motparten at det ville ha konsekvenser å angripe Norge) og beroligelse (vise motparten at vi ikke har aggressive hensikter). Balanseringen innebærer at det relative forholdet mellom de to må innrettes slik at norsk sikkerhet ivaretas på best mulig måte, i lys av den til enhver tid rådende sikkerhetspolitiske situasjon. Denne politikken har da heller ikke vært til hinder for utstrakt alliert trening og øving, forhåndslagring av alliert militært materiell, betydelige allierte investeringer i militær infrastruktur eller etablering av NATO-hovedkvarter i Norge.
Vi ser ingen legitim grunn til at Russland skal reagere på avtalen. Norsk NATO-medlemskap og det tette forsvarssamarbeidet med USA er velkjent for Russland og del av de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk. Avtalen endrer ikke norsk basepolitikk eller norske anløpsregler. Atomvåpen skal fortsatt ikke lagres på norsk jord i fredstid.
Omforente områder vil i utgangspunktet være til felles bruk for norske, amerikanske og allierte styrker med mindre noe annet er særskilt avtalt. De vil først og fremst være viktige som arenaer for å videreutvikle forsvarssamarbeidet med USA. I tillegg kan det være aktuelt med amerikanske investeringer i militær infrastruktur på disse stedene, blant annet for å forbedre evnen til å ta imot forsterkninger. Avtalen åpner for at amerikanske styrker kan bruke disse stedene til ulike formål, som for eksempel oppstilling og utplassering av styrker og materiell, forhåndslagring av utstyr, forsyninger og materiell, samt felles og kombinerte treningsaktiviteter. Det betyr ikke at det er fritt frem for USA på disse områdene. For det første er avtalen klar på at all amerikansk militær aktivitet skal respektere norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser. For det andre fastslår avtalen at den ikke endrer norsk basepolitikk eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium (atomvåpen, landminer og klasevåpen mv). For det tredje pålegger avtalen USA å konsultere Norge om bruken av de omforente områdene. Norge og USA har i mer enn 70 år hatt et sterkt og tillitsbasert forsvarssamarbeid, med tradisjon for å finne gode og gjensidig akseptable løsninger. Det vil vi fortsette med også etter at tilleggsavtalen trer i kraft.
Større åpenhet om strafferettslig jurisdiksjon
Det er ikke uvanlig at et land ønsker å forbeholde seg retten til å utøve jurisdiksjon over egne styrker når de er på oppdrag i andre land. For eksempel inngår Norge regelmessig avtaler for å sikre jurisdiksjon over vårt personell i våre utenlandsoperasjoner. USA og andre NATO-allierte har allerede førsteretten til å straffeforfølge kriminelle handlinger som medlemmene av deres styrker eventuelt begår under tjeneste i et annet NATO-land. Dette følger av NATOs troppestatusavtale fra 1951. I tilleggsavtalen med USA frafaller Norge førsteretten til å straffeforfølge kriminelle handlinger medlemmer av de amerikanske styrkene eventuelt begår i Norge også utenfor tjeneste. Denne endringen må settes inn i en sammenheng.
De vanligste lovbruddene utenlandske soldater begår i Norge utenfor tjeneste er promillekjøring, hærverk og legemsbeskadigelse. I hvert tilfelle blir norsk politi og påtalemyndighet involvert. Samtidig kobles også myndighetene i landet vedkommende kommer fra inn, normalt via landets ambassade. Dersom dette landets myndigheter ønsker å få overført jurisdiksjon vil norsk påtalemyndighet vurdere anmodningen i hver enkelt sak. I de aller fleste tilfellene overføres jurisdiksjon til senderstaten. Tilsvarende praksis har utviklet seg også i andre NATO-land. Denne praksisen formaliseres i tilleggsavtalen. Avtalen har likevel et norsk forbehold om at frafallet kan trekkes tilbake i særlige tilfeller. Dette vil være viktig i saker der den kriminelle handlingen er alvorlig og av en slik art at norske myndigheter ønsker å straffeforfølge etter norsk rett, i Norge.
I sum vil tilleggsavtalen med USA styrke norsk sikkerhet, og den vil styrke europeisk sikkerhet. Avtalen er klar på at norsk suverenitet ligger i bunnen for all amerikansk aktivitet. Noe annet ville vært uaktuelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.