Ukraina og krisen i Europa

 

Det brukne geværs politikk

Av Per Gram

Innlegg om – og artikler om den utenrikspolitiske situasjonen med vekt på forsvaret vårt, har fått forholdsvis mye spalteplass i avisen (Stavanger Aftenblad, SA). Jeg tenker spesielt på tidligere jagerflyger Mette Grøtteland som i avisen den 31. januar får bred omtale om sitt angrep på sin arbeidsgiver Luftforsvaret, ved å slå alarm om USA-avtale på Sola. Samme avtale gjelder for øvrig på flere andre steder i Norge også, dersom Odd Roger Enoksen får det slik han ønsker. Dernest oberstløytnant/professor Tormod Heier som i sitt innlegg/intervju den 17. februar mener USA bidrar til krigsfrykt.

Disse omtalene og personenes uttrykte uenighet med hva jeg tror er den gjengse oppfatning blant befolkningen, er bekymringsverdig. Situasjonen per d.d. (19. februar) er skremmende. Kommersielt tilgjengelige satellittbilder viser en voldsom styrkeoppbygging i Russland og Hviterussland, ved Ukrainas grense. Retorikken og kravene som Russland har lagt på bordet overfor NATO, er umulig å etterkomme. Så er det sagt ved flere anledninger fra russernes side at de trekker styrker tilbake fra fronten. De før nevnte satellittbilder viser det motsatte. Russland har nå ¾-deler av sine totale hærstyrker stående på Ukrainas terskel. Da krever det en retorikk som passer en kar som Putin, som virker å være en klone av Donald Trump. Trump ville eie landet. Putin gjør det alt. Nå synes å gjelde ”Make Russia Great Again”.  Ikke nok med det, men Russland har etablert fareområder i Barentshavet fra Finnmarkskysten til Bjørnøya, hvor det i skrivende stund foregår øvelser med raketter som kan ta atomladninger, og med dertil egnede ubåter. Det siste fareområdet er beskrevet på bloggen av i går. Slike øvelser kunne utmerket godt være lagt lenger øst, men for å vise NATO styrke velger de et NATO-land å trene utenfor. Dette er imidlertid godt innenfor Bastionforsvaret deres, som går ned til Statfjord/Gullfaksfeltet utenfor Bergen. Uansett så vil det kreve klar tale fra norske myndigheter.

Ser man en del år tilbake i tid, så ble Sårbarhetsutvalget nedsatt under utvalgets leder Kåre Willoch, for å se på de trusler samfunnet kunne stå overfor. I utvalgets mandat lå også landets elektrisitetsforsyning. Det var på en tid da vi i hovedsak var selvforsynte med strøm. Det er ikke slik lenger Utvalget kom med en rekke anbefalinger for så sikre strømmen til husholdninger- og industrien. Sjekk http://tinyurl.com/4y7qa3w hvor du kan kikke på kapittel 6: Beskyttelse av IKT og kraftforsyningen. Hvor sårbare er vi nå i forhold til år 2000? Det burde være åpenbart for de fleste at situasjonen har endret seg voldsomt; ja, dramatisk. I en informativ artikkel i SA den 5. februar, viser Alexander Nicodemussen Bjuvik til en alvorlig hendelse i Ukraina vinteren 2015. Da ble tre ukrainske energiselskaper utsatt for det som trolig var et russisk hackerangrep. Strømmen til 250 000 abonnenter uteble i timevis. Hadde styringen av strømmen vært mer digital enn analog, ville det tatt adskillig lengre tid å få strømmen tilbake. Det er ikke så rart at når Forsvaret nå skal ha mob.beredskap for sivile biler, vil de rekvirere på forhånd utpekte dieselbiler.

Norge er ikke eslet for særdeles vanskelige og utfordrende situasjoner som krever maksimal beredskap og forståelse for nødvendige tiltak. Et eksempel er ganske enkelt: Vet du hvor ditt tilfluktsom er? Kjenner du til at det er et lovverk som styrer vedlikeholdet av disse og at det skal ryddes rent på 72 timer slik at det kan ta imot det antall personer som det er ment å betjene?

Det personene i innledningen viser, er tilsynelatende en holdning som likner på Arbeiderpartiets forsvarspolitikk i 1939: Det brukne geværs politikk. Vi må være klare til å ta imot den hjelpen vi kan få, og det må forberedes slik Enoksen legger opp til. Og: Ikke glem Kina........