Sjekk Corsair video her: http://tinyurl.com/y5jy3mbc
Flyveress i andre verdenskrig
Foss ble uteksaminert fra Pensacola i Florida med grad som løytnant og fungerte som hjelpeinstruktør ved Naval Air Station i Pensacola. 26 år gmmel ble han ansett for å være for gammel til å være jagerflyger, og ble i stedet sendt til marinens fotoskole. Etter eksamen ble han overført til en av marinens fotoskvadroner og stasjonert ved Naval Air Station North Island i San Diego i California. Foss var misfornøyd med tjenesten innen fotorekognosering, og foretok gjentatte forespørsler om å bli overført til et program for kvalifisering som jagerflyger. Han ble sjekket ut på Grumman F4F Wildcat og logget over 150 flytimer i juni og juli 1942. Han ble til slutt overført til en av marinens kampskvadroner, VMF-121. Hans kamerater i skvadronen ga ham det lite flatterende kallenavn «Old Foos»[7] Mens han var i skvadronen og fortsatt i USA giftet han seg med sin kjæreste fra high school, June Shakstad i 1942.[8]
Guadalcanal[rediger | rediger kilde]
I oktober 1942 ble piloter og fly i VMF-121 sendt til Guadalcanal som en del av Slaget om Guadalcanal for å avløse VMF-223, som hadde kjempet for å få kontroll i luften over øya siden midten av august.[9] Den 9. oktober ble Foss og hans gruppe skutt ut med katapult fra USS «Copahee» og fløy 560 Km mot nord for å nå Guadalcanal.[10] Kampgruppen, med kodenavn «Cactus», basert på Henderson Field, ble kjent som Cactus Air Force, og deres tilstedeværelse spilte en sentral rolle i Slaget om Guadalcanal. Foss fikk snart rykte på seg for sin aggressivitet, nærtaktikk og forbløffende skyteferdigheter.[11] For å spare på ammunisjonen på Henderson, fjernet Foss et maskingevær fra hver vinge og stolte på sine evner til å skyte. Ved minst fire tilfeller måtte Foss avbryte da han gikk tom for ammunisjon.[8] Foss skjøt ned en japansk Zero under sin første luftkamp 13. oktober, men hans egen F4F Wildcat ble også skadet, og med en død motor og tre Zero etter seg og landet han med full fart, uten flaps og minimal kontroll på Henderson Field og unngikk såvidt å treffe en palmelund.[12] Den 7. november ble hans Wildcat igjen truffet, han overlevde med en nødlanding i havet utenfor øya Malaita.[13]Som sveitleder for åtte fly ble den snart kjent som «Foss' Flying Circus» hvor de to gruppene fikk kallenavnene «Farm Boys» og «City Slickers» av Foss.[11] I desember 1942 fikk Foss malaria. Han ble sendt til Sydney i Australia for rehabilitering, hvor han møtte det australske flyveresset Clive «Killer» Caldwell og ga noen forelesninger om operativ flyvning for RAF-flyvere, som nylig hadde kommet til kampsonen.[8] Den 1. januar 1943 var Foss tilbake på Guadalcanal for å fortsette operasjonene som varte frem til 9. februar 1943, selv om de japanske angrep hadde avtatt sammenlignet med den kritiske situasjonen i november 1942.[14] I løpet av tre måneder med kamper hadde Foss' Flying Circus skutt ned 72 japanske fly, av disse ble 26 kreditert ham.[15] Da Foss hadde oppnådd 26 nedskutte fly, og med det sto likt med USAs beste flyveress i første verdenskrig, Eddie Rickenbacker, fikk Foss æren å bli USAs første «ace-of-aces» i andre verdenskrig.[16]
Foss kom tilbake til USA i mars 1943. Den 18. mai 1943 mottok Foss Medal of Honor fra president Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus.[15] Seremonien ble omtalt i Life magazine, med den motvillige kaptein Foss på magasinets forside. Han ble deretter bedt om å delta i en kampanje for å selge krigsobligasjoner, en turne som strakk seg til 1944.[14]
Tilbake til kamp[rediger | rediger kilde]
L–R (forgrunnen) Generalmajor Joe Foss, generalmajor Marion Carl og rådgiver Charles Lindbergh i Sør-Stillehavet, mai 1944
Foss fikk igjen malaria, og ble sendt hjem til et rehabiliteringssenter i Klamath Falls i Oregon. I februar 1945 ble han operasjons- og treningsoffiser på Marine Corps Air Station Santa Barbara i California
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.