Historien til F-35
F-35
hadde et dårlig utgangspunkt og det har ikke gått bra etter det. Det er som
forventet.
PUBLISERT I
DAG, FOR 6 TIMER SIDEN
Da direktøren for operativ test og evaluering i det amerikanske
forsvarsdepartementet tok hatten sin og gikk i januar i år, la han igjen
en rapport om F-35 på skrivebordet.
Folkene til J.
Michael Gilmore hadde vært grundige. Rapporten fra desember 2016 er på 108
sider.
Den begynner med et sammendrag over de viktigste problemene. Altså ikke
alle problemer, bare en skisseaktig beskrivelse for folk som raskt trenger en
oversikt.
Listen har 13
avsnitt, altså ikke enkelte punkter.
Det hadde vært et
utrolig godt oljet utviklingsprogram som hadde levert et våpensystem med bare
13 punkter på «Dette må vi fikse» listen.
Det er ikke alle som smilte like bredt som forfatteren da J. Michael
Gilmore sendte ut rapporten om alle manglene i F-35 programmet.
FOTO: MONICA KING / DOD
I hvert avsnitt
beskrives det hele felt som er problematiske. Blant annet i forbindelse med
våpen, kontroll, logistikk og testing.
– Driftsevnen til alle varianter fortsetter å være mindre enn det
brukerne ønsker, fortalte Gilmore i rapporten.
Det som har vært
det mest kontroversielle i F-35 programmet er at tre våpengrener skal bruke
varianter av det samme flyet. Tre våpengrener som har forskjellige oppgaver og
krav.
Den amerikanske
marinen, de amerikanske marinestyrkene og det amerikanske flyvåpenet er de
største kundene.
I tillegg kommer det en gruppe utenlandske luftvåpen, inkludert det
norske, med sine krav og ønsker.
På grunn av disse
kravene har F-35 blitt det som brukerne nå sier er et meget godt fly som alle
kan ha nytte av.
Det er likevel
klart at ingen av de amerikanske våpengrenene egentlig ville ha det.
Kan F-35 gjøre
jobben?
De kanskje mest smertefulle
linjene i rapporten til Gilmore handlet derfor om egnetheten til F-35.
Gilmore tviler på om luftforsvarets variant av flyet faktisk kan
gjennomføre luftkamp, om marinestyrkenes variant kan gi soldatene flystøtte og
om marinens variant kan operere fra hangarskip.
Sjefen for F-35
programmet i Pentagon, general Christopher C. Bogdan, sier i en kommentar til
rapporten at den ikke inneholder noe overraskende, og at de skal arbeide for å
løse alle problemer.
Rapporten fra Gilmore kom mer enn 30 år etter at det som skulle bli
F-35 så sin spede begynnelse.
Mye kan tyde på at
problemene som skulle komme, allerede da lå i kortene.
Alt annet hadde vært overraskende.
Advanced Tactical Aircraft, A-12 Avenger skulle bli det nye superflyet
til marinen, men ble kansellert og banet med det veien for F-35
FOTO: MCDONNEL DOUGLAS
Teknologien bak
F-35
Da Norge fikk sine
siste F-16 jagerfly levert i 1984, arbeidet de amerikanske ingeniørene allerede
med det som til slutt, etter mange år, skulle bli grunnstammen i F-35
programmet.
Det var til dels revolusjonerende teknologi innen aerodynamikk,
fremdriftssystemer, «Stealth», sensorer, støttesystemer for pilotene og
en god del ekstra som er hemmelig.
Mye av dette var
utvikling med høy risiko. Det betyr at ingeniørene prøvde seg på ting som
forskerne hadde antydet var mulig. Slike prosjekter fører vanligvis til store
forsinkelser og kostnadsoverskridelser.
Prosjektene hadde
mange navn: Marinens «Advanced Tactical Aircraft» var ett av
de mest ambisiøse.
«Advanced Short Take-Off/Vertical Landing» og etter
hvert «STOVL Strike Fighter» bygde videre på
teknologien.
Forskjellige
konsepter ble undersøkt i prosjekter som «Naval Advanced
Tactical Fighter» og «Multi-Role
Fighter»
I 1992 hadde tiden
kommet for følgende munnfull: «Advanced-Attack/Advanced/Fighter-Attack
(A-X/A/F-X)».
Teknologiutviklingen
var bare en side av historien. Mye annet hadde skjedd som la grunnlaget for
akkurat F-35
Behovet for F-35
kommer
Den store
historiske hendelsen var slutten på den kalde krigen, mer om effekten av det
senere.
Det som blir
regnet som selve startskuddet for F-35 var en annen hendelse.
En amerikansk forsvarsminister gjorde noe uventet.
The Atlantic har en
god beskrivelse av det som skjedde 7. januar 1991 og hvilke konsekvenser det
fikk.
Forsvarsminister
Dick Cheney burde ha vært en meget opptatt mann denne januardagen. Den første
krigen mot Saddam Hussein skulle begynne om ti dager.
700.000
amerikanske soldater var i ferd med å bli involvert, men det som lå på
skrivebordet til forsvarsminister Cheney var et mye større tall enn det:
Overskridelsene i ett flyprosjekt.
Programmet som
startet i 1983, marinens nye gulljente, «Advanced Tactical
Aircraft», hadde åtte år senere blitt til et mareritt av forsinkelser, penger
ut av vinduet, beskyldninger og mangler.
Dick Cheney overrasket i 1991. Han stoppet hele flyprogrammet. Selv om
det allerede hadde blitt brukt mye penger, og flyene om ikke lenge ville være
klare.
Fly som skulle
erstatte deler av den aldrende amerikanske flystyrken.
Cheney sparket de
viktigste sjefene for programmet, og han forlangte å få penger tilbake fra
industrien.
Forsvarsminister Dick Cheney i 1991. Mens han forberedte frigjøringen
av Kuwait, tok han et radikalt grep som fikk store konsekvenser for våpengrenene
som trengte nye fly.
FOTO: BILL HABER / AP
Trengte ikke nye
fly, nå
Beslutningen
skjedde ikke i et vakuum. Fraværet av kald krig gjorde at faren for å havne i
en stor konflikt var borte.
USA trengte ikke
så mange fly. Det ga folk som Cheney et pusterom.
Å redusere antall fly som måtte være klare til å gå på vingene, betydde
også at de kunne strekke på livstiden til den eksisterende flystyrken.
Hvert fly har et
maksimalt antall timer det kan være i luften før selve strukturen, flyskroget,
blir så mørbanket at det ikke er trygt å fly.
Når du bare bruker
noen av flyene av gangen, så varer selve flystyrken lengre. Behovet for nesten
øyeblikkelig fornyelse var borte.
Den ekstra tiden Sovjetunionens kollaps ga amerikanerne, åpnet for at
den politiske ledelsen kunne tenke nytt.
Det nye var
muligheten til å spare penger ved å utvikle fly med så brede egenskaper at det
kunne brukes av alle.
Altså ikke det
aller beste flyet for brukerne, men noe som var greit nok.
Ikke F-35 de ville
ha
Pentagon kunne på
det tidspunktet med en viss grad av sikkerhet si når nye fly måtte være på
plass. Det er omtrent nå.
At F-35 skulle bli det nye flyet var ikke opplagt på det tidspunktet.
Hadde du spurt
folk fra de forskjellige våpengrenene, så ville du fått som svar at noe som
F-35 absolutt ikke skulle være på handlelisten.
– Helt fra begynnelsen var de tre våpengrenene sterkt imot F-35,
forteller den første sjefen for programmet, general George Muellner til The
Atlantic.
De amerikanske marinestyrkene trenger fly som kan lande som et
helikopter. Mens de ventet på F-35B, anskaffet de dette, MV-22B Osprey som ikke
dekker hele behovet.
FOTO: AMY PHAN / AFP
Hva de egentlig
ville ha
Flyvåpenet vil ha raske, særdeles manøvrerbare og nesten usynlige fly som kan
nedkjempe andre fly i tillegg til å angripe mål på bakken. De må også være
billige, siden det er flyvåpenet som trenger flest fly.
Marinen vil ha fly som er i stand til å operere fra hangarskip og fly lange
avstander over vann for å angripe andre skip eller mål på land. De skal også
kunne forsvare hangarskipene mot andre fly. Saltvann og korte, bevegelige
flystriper lagd av stål krever sitt. De vil også ha to motorer og plass til to
piloter for å øke sikkerheten.
Marinestyrkene vil ha fly som kan lande som et helikopter. De skal være
slagkraftige for å støtte soldatene på bakken. De må kunne operere fra
primitive improviserte flyplasser rett bak frontlinjen.
Det var helt klart at de tre ville ha tre forskjellige fly, men det
skulle de ikke få, for noe annet hadde også skjedd, sakte, men sikkert.
Å fly førstegenerasjonsflyet F-84 var knyttet til stor risiko. USA
produserte mange tusen av de relativt billige, men primitive jetflyet.
FOTO: USAF / DOD
Nye generasjoner
koster mer
Under den andre
verdenskrigen produserte USA nesten hundre tusen jagerfly av forskjellige
typer. Flotte maskiner, men særdeles primitive sett med dagens øyne.
Dagens jagerfly er
på ingen måte primitive. Noe av den mest avanserte teknologien på planeten er
presset inn i skroget på F-35, F-22 og andre fly fra det som heter den femte generasjonen.
Prislappen for forskning og utvikling er deretter. Prosessen frem til
et stridsdyktig fly er blitt mye mer tids- og ressurskrevende nå.
De nye flyene kan
gjøre mer enn de gamle, men på grunn av prisen er det langt færre av dem.
Det er dette flyet det amerikanske flyvåpenet virkelig vil ha, men F-22
Raptor ble ekstremt dyrt.
FOTO: RICHARD VOGEL / AP
F-35 blir født
Situasjonen på
begynnelsen av 1990-tallet var derfor at de tre våpengrenene som nå skal bruke
F-35, alle hadde sine favorittfly de ville ha utviklet, men det fantes ikke nok
penger til å dekke behovet.
De ville ende opp med å få for få fly, eller kanskje ikke fly som
passet dem i det hele tatt.
Samtidig var det
klart at arbeidshestene i marinen og flyvåpenet begynte å trekke på årene.
Spesielt marinen satt med skjegget i postkassen etter at
forsvarsminister Dick Cheney hadde kansellert «Advanced Tactical Aircraft».
Det var denne
beslutningen som vanligvis blir sett på som utløseren av det som skulle komme.
For noe måtte gjøres.
Programmet «Joint Advanced Strike Technology» ble startet. Da kjerneteknologiene
var identifisert og gruppen av budgivere var redusert til bare Boeing og
Lockheed Martin, ble «Joint Strike Fighter program» født.
Da Boeing tapte den siste runden, var scenen klar for «Lockheed
Martin F-35 Lightning II»
Slik kunne F-35 ha sett ut dersom Boeing hadde vunnet konkurransen. Det
amerikanske forsvaret avviser at Boeing tapte på grunn av utseendet. Flyet ble
bare kalt Den flygende gullfisken på grunn av det store luftinntaket under
nesen.
Skulle gjøre noe
helt nytt
Våpenprogrammet
var nyvinnende på flere plan. Det at tre våpengrener skulle dele på det var
bare en del av det store bildet.
Det skulle også
produseres samtidig med at det ble testet ut. Dette for å spare tid og
kostnader. Denne beslutningen har ført til masse ulykke for F-35 programmet.
Det betyr i praksis at dersom det gjennom uttesting blir oppdaget at
noe ikke helt stemmer, så må alle flyene i den allerede produserte flåten
endres.
Noe annet var at
kostnadene var en direkte del av målet for programmet.
Kostnadene ble det
viktigste
Det kan kanskje
virke naturlig at kostnadene er en viktig del av beslutningen når noe skal
kjøpes, men det avhenger av hva som skal kjøpes.
Dersom badet ditt lekker ned til naboen så har du få valg.
Du kan stenge
rommet, eller pusse opp. De aller fleste pusser opp, selv om de kanskje må
strekke økonomien for å få det til.
Du kan håpe at sluttsummen blir den som håndverkeren antydet, men
erfaring tilsier at du må ut med mer.
Du kan underveis i
prosessen gi opp marmor og varmekabler for å holde kostnadene nede, men du må
ha et bad.
Slik hadde det
vært i flere titalls utviklingsprosjekter i den amerikanske forsvarsindustrien.
Brukerne sa til industrien at de skulle ha noe med den og den
kapasiteten, og så kom regningen til slutt. Dette skulle ikke skje med F-35.
For F-35 var de
endelige kostnadene en del av vurderingen om prosjektet hadde lyktes.
Slik gikk det ikke
– Kostnadene er det helt sentrale, sa en tidligere leder av programmet,
Leslie Kenne til Aviation Week & Space Technology.
Prinsippet var at
kostnader var viktigere enn kapasitet. Dersom noe skulle inn som gjorde det
dyrere, så skulle noe ut for å holde budsjettet.
Det var et
prinsipp som førte til utallige krangler, og som ikke ble fulgt slavisk.
Flyet måtte være i stand til å fly og det måtte tilfredsstille de
grunnleggende kravene til brukerne, så mye måtte bare være med.
Flyet har blitt
vesentlig dyrere enn det som kundene ble fortalt i begynnelsen.
En ofte sitert
analyse av kostnadene ble gjennomført av tenketanken RAND Corporation i 2013.
RAND konkluderte med at det hadde vært billigere å utvikle et eget fly
for hver av våpengrenene.
Morten Hanche etter den første turen med F-35, et fly han mener
oppfører seg mye bedre i luften enn F-16, til tross for litt vibrasjoner.
FOTO: FORSVARET
Kritikken mot F-35
som kampfly
F-35 har fått
usedvanlig mye juling av kritikerne. Det er kanskje naturlig at det dyreste
våpenprogrammet i verdenshistorien får kritikk, men mye av det som er sagt
virker nesten oppsiktsvekkende.
En av de argeste kritikerne er Pierre Sprey. Han bidro til utviklingen
av F-16, og tilhørte det som ble kalt «jagerflymafiaen»
i Pentagon.
Sprey skal blant annet ha sagt at F-35 er så dårlig i luftkamprollen at
den ville ha tapt mot steinalderflyet MIG-21. Den tidligere russiske
arbeidshesten ble konstruert på 1950-tallet.
Det folkene som
faktisk har brukt F-35 i simulert luftkamp, sier noe helt annet.
– F-35 henger på som en klegg, og motstanderen
slipper aldri ut av siktet, skriver den norske F-35 piloten Morten Hanche i
et innlegg på
Kampflybloggen som drives av Forsvarsdepartementet.
– Flyet gir meg
langt større evne til å flytte nesen på flyet dit jeg ønsker, det betyr at jeg
kan levere våpen tidligere enn jeg er vant til, forteller den erfarne F-16
piloten.
Kunne ikke vise
egenskapene
Mye av kritikken
mot manøvreringsegenskapene til F-35 kom tidlig i prosessen. Da var mye ikke
testet ut og det var store restriksjoner på hva pilotene kunne gjøre.
Først i år, under en flyoppvisning i Paris kunne vanlige folk se flyet
i nesten full utfoldelse
– Ti år etter
jomfruturen til F-35 kan vi nå for første gang vise publikum hva flyet egentlig
er i stand til, sa testpiloten Billie Flynn før han tok av under «Paris Air Show 2017».
– Vi kommer til å knuse det år med feilinformasjon har bygget opp,
hevdet Flynn.
Reaksjonene på oppvisningen var stort sett positive.
Nerdenettstedet combataircraft.net summerer det ganske godt.
– Det var fint å
se F-35 bli flydd gjennom et helt luftakrobatnummer, men det var ingenting der
som vi ikke har sett andre fly gjøre. Noen av manøvrene var imponerende.
Det er klart at F-35 ikke er en F-22 Raptor, skriver nettstedet.
Med testpilot Billie Flynn bak spakene danser en F-35 på himmelen over
Paris i juni i år.
FOTO: PASCAL ROSSIGNOL / REUTERS
Bygget for å være
usynlig
Et av de store
salgspunktene for F-35 er at det nesten ikke kan bli sett på radar.
F-35 er spesielt rettet inn for å være vanskelig å oppdage av radarsystemer
som er i motstandernes jagerfly. De bruker det såkalte X-båndet.
Andre radarsystemer, og spesielt de som brukes i luftforsvarssystemer
på bakken, skal ikke ha like store problemer med å oppdage F-35, sier kritikerne.
– F-35 pilotene pleier å spøke med å si at det bare er «Wonder Woman»
som har en usynlig jetmotor, sier tidligere F-35 pilot Dan Flatley til Business
Insider.
– Realiteten er at
F-35 er et enormt stort stykke med flygende metall. En radar som ser mot det
riktige stedet kan oppdage det, men lykke til med å skyte det ned.
Det Flatley
snakker om er at det ligger en hel kjede med hendelser bak det å skyte ned et
fly. Det skal ikke bare oppdages, men det skal følges og det skal bli truffet.
Det involverer mer enn bare ett fly eller en rakett.
– Vi må bare knekke et av leddene i denne kjeden for å være trygge,
sier Flatley.
Kanskje sårbar i
infrarødt
Et annet poeng med
F-35 som ofte blir dratt frem, er at radaregenskapene kanskje ikke vil spille
så stor rolle i en eventuell konflikt.
For motstanderne har hatt noen tiår på å studere amerikanernes fly, og
har utviklet en rekke mottiltak.
Kanskje det viktigste
er å oppdage varmestrålingen fra flyet og luften den flyr gjennom. Russerne
skal ha kommet veldig langt i dette arbeidet.
Den kraftige strålen med varme gasser fra motoren er vanskelig å skjule
på infrarøde bilder, men resten av flyet skal være godt isolert.
FOTO: FLIR SYSTEMS
Mye av det som er
gjort for å redusere varmeutstrålingen fra F-35 er hemmelig, men infrarøde
bilder av flyet viser det som skal være god kontroll over denne typen stråling.
– Flyet er designet for såkalt lavsignatur, også med tanke på
varmestråling. Mer enn det ønsker jeg ikke å kommentere, sier oberst Sigurd
Fongen i det norske kampflyprogrammet.
Kanskje hele
filosofien er feil
Et annet, kanskje
seriøst ankepunkt mot F-35, er at mye av flyets kampevne er basert på at det
skal oppdage et fiendtlig fly først og så skyte det ned med langtrekkende
raketter før det selv blir oppdaget og truet.
Det finnes lite erfaring fra situasjoner i den ekte verden på at noe
slikt faktisk fungerer.
Erfaring tilsier at det faktisk ikke fungerer.
Analytikeren Mike Fredenburg har drøftet problemet, og argumenterer for at veien mot
stadig større, og med det mye dyrere fly, som har store sensorer for å kunne
oppdage andre fly, er feilslått.
Erfaringene med F-35 fra den siste av de
såkalte «Red Flag»øvelsene
ser ut til å motbevise dette.
– Red Flag er
kanskje den mest realistiske øvelsen som gjennomføres for flystyrker i den
vestlige verden, forklarer Sigurd Fongen.
Under årets «Red Flag» i USA fikk F-35 til en såkalt «Kill Ratio» på nesten 20 til
1. Det betyr at en F-35 nøytraliserte nesten 20 andre fly før det selv gikk i
bakken.
Ingen ekte fly
gikk i bakken, det hele var simulert ut fra hvordan våpnene er forventet å
fungere i en ekte situasjon.
Noe av det mest innovative som har kommet ut av F-35 programmet.
Motoren og komponentene som skal til for at flyet kan lande som et helikopter.
Dette er for varianten som skal brukes av de amerikanske marinestyrkene og
britene.
FOTO: WIKIMEDIA
Er F-35 feilslått?
Det som er klart,
er at av de tre våpengrenene som skal bruke F-35, så er det de amerikanske
marinestyrkene som har fått det flyet som er nærmest det de ville ha.
Gjennom en meget innovativ teknologiutvikling har de fått et fly som
kan bære tonnevis med våpen samtidig som det kan fly i overlydshastighet og
lande som et helikopter.
De andre
tjenestegrenene har fått et fly som fungerer nå, og som vil fungere bedre og
bedre i fremtiden.
Listen over feil
og mangler er lang, men dokumentene viser at punkt for punkt blir fjernet.
Amerikanerne har forsøkt å skape noe helt nytt, og som presser teknologien på
mange områder.
– F-35 er et fantastisk fly nå, og det vil bli kontinuerlig utviklet i årene
som kommer, sier tidligere F-16 pilot Sigurd Fongen.
Han sammenligner
det med F-16. Flyene som kom til Norge i begynnelsen av 1980-tallet var noe
helt annet enn de flyene som er på vingene nå. Han mener noa av det samme vil
skje med F-35.
– I F-35 programmet
har det dukket opp en rekke utfordringer. Dette er godt dokumentert i
offentlige rapporter og i media. Dette er ikke overraskende i sammenligningen
med andre utviklingsprogrammer, mener Fongen.
– Skal du utvikle noe, og ikke finner noen utfordringer, så har du
sannsynligvis lagt listen for lavt teknologisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.