Moskva og Uljanovsk 1987 - I embeds medfør - Norsk Flygerforbund

Etter å ha etablert et særdeles godt forhold til sovjetiske flygere gjennom IFALPA, endte noen av oss opp i Lenins fødeby, Uljanovsk i 1987.

Norsk Flygerforbund var i mange år en toneangivende organisasjon tilknyttet den verdensomspennende flygersammenslutningen IFALPA. Vi dro bl.a. i gang helikopterarbeidet i IFALPA samt at vi var representert i nesten alle komiteene som jobbet internasjonalt. Under en konferanse i Rio ble sovjeterne robbet, alle som en, på stranden. De var med for første gang og vi syntes synd på gutta og startet pengeinnsamling for dem. Det ble såpass at karene kunne fortsette på konferansen og vi betalte regninger for dem.

Forholdet var på den tiden veldig anstrengt mellom Sovjet og den vestlige verden. Gorbatsjov var såvidt kommet i gang med sin glasnost og perestroika. Vestlige fly fikk ikke fly over sovjetisk territorium, noe som krevde lange og kostbare flytimer mellom Europa og det fjerne Østen. Vi snakket mye med folkene fra den sovjetiske delegasjonen, særlig Sergej Sumin. Han var sekretær i CAWU, Civil Aviation Workers Union. De organiserte alle som hadde med luftfart å gjøre, kreti og pleti. Vi diskuterte dette med flyginger fra Skandinavia til Japan. Sumin sa at han skulle ta dette opp hjemme.

Vi var neppe de eneste som snakket med sovjeterne om dette, men det tok ikke lang tid før NF fikk offisiell invitasjon til å besøke Moskva. Et slikt besøk ble godkjent av IFALPA sentralt og en norsk delegasjon bestående av leder NF, Sverre Gran; leder operativt utvalg, Svein Grimholt; Anders Heimsjø IFALPA ATS Committee, og undertegnede.

Vi dro østover i en Aeroflot Tu 154. I Moskva ble vi innkvartert i fagforeningenes eget hotell og utstyrt med lommepenger, ca. 100,- nok per dag. Jeg skulle senere erfare, i Vietnam (1993-95), at det var vanlig i kommunistiske land på den tiden. Vi fikk offisiell bil med såfør til disp, og ble invitert på diverse sosiale aktiviteter, bl.a. Bolsjoiballetten og så Giselle som akkurat nå går på operaen i Oslo. Det viktigste var naturligvis å møte med offisielle personer innen samferdselsdepartementet. Vi fikk egen tolk og vår venn Sergej Sumin var med på hele turen. Vi fikk kurs i navigasjon av sjefsnavigatøren i Aeroflot. Han var skeptisk til om vi ville greie å navigere etter NDB`er som lå opp til 300NM fra hverandre i Sibir.

Her fra et møte i samferdselsdepartementet. Nærmest kamera fra høyre: Sergej Sumin, Sverre Gran, tolk, Svein Grimholt, så to fra departementet og meg - Foto: Anders Heimsjø

Vi var på tre møter, og jeg fikk anledning til å bibringe beskjed fra HRS i Bodø om at den såkalte røde telefonen som var forbindelsen mellom Bodø og Murmansk MRC, var stengt av russerne. Bodø ønsket den åpnet. En skipper på en Orel klasse redningsfartøy stasjonert i Murmansk, hørte på dette og sa at han støttet nordmennene.

Orel klasse med redningstjeneste malt på siden - Ca. 1970 - Foto: Per Gram

Han fikk et kart fra Statens Kartverk av meg over dybder i Barentshavet. Han gråt av glede, rett og slett.

Etter Moskva ble vi fløyet med en Aeroflot Tu-134 øst til byen Uljanovsk som ligger ved Volga. Her lå på den tiden, foruten en stor flyfabrikk, verdens største treningssenter for flygere, slik sovjeterne så det. Vi møtte sjefen for senteret, Victor Nagornjuk og han stab. Vi fikk en gjennomgang av senteret, deres tekniske hjelpemidler og slikt. Vi fikk forklart veldig tydelig at senteret slet med økonomien. De hadde tre simulatorer hvorav kun en Tu-154 simulator med motion var i bruk. En lå bokstavalig talt i sine enkelte deler på gulvet og ventet på reservedeler. Og en Yak-40 simulator sto stille i påvente av deler. Vi fikk fly Tu-154 simulatoren. Den hadde et opplegg som F-104 simulatoren i Bodø hadde, slik jeg husker den etter et besøk, et kamera gikk over en pappmachemodell av terrenget. 

Sverre Gran med Sturmovik veteran Foto: Per Gram

En sammenkomst i sosiale former var ganske gripende. Nagornjuk og Sumin hadde kontaktet alle sovjetiske veteraner som fløy ved Finnmarkfronten under krigen. Såvidt jeg husker var det 6 mann. De hadde alle sine ordner på dressen sin slik skikk og bruk er. Disse Sturmovik L2 flygerne var ganske beveget da vi overrakte blomster og takket for innsatsen som førte til frigjøringen av Finnmark. Det var for undertegnede særdeles skuffende da Norge valgte å utebli fra frigjøringsjubileet i Moskva sist sommer.

Foto: Per Gram

Vi besøkte flymuseet ved treningssenteret. Her sto en Tu-144 som dannet et fint bakteppe for overrekkelse av diverse momorablia. Her er det Sverre Gran som overrekker en liten bordfane fra Braathens SAFE til Victor Nagornjuk.

En liten overraskelse. Jeg spurte om det var lov å kikke inn i glassnesen til en Il-76 som fløy regelmessig på en Sibir rute. Ikke noe problem. Jeg ble veldig overrasket over spseilt to ting i maskinen: Det var en traverskran i lasterommet som hadde indirekte, behagelig belysning, og det var vektsensorer i gulvet som ga lastemesteren en umiddelbar oversikt over CG. Dernest var det Glonass for observatøren i nesen, en repeater av den navigatøren hadde. Ikke noe bombesikte der. Vi var også inne i den helt nye Il-96 som enda ikke var kommet i luften for første gang. Den holdt på med taxetester.

F.v.: Svein Grimholt, instruktør, Anders Heimsjø, Sverre Gran, instruktør, Victor Nagornjuk, tolk og Sergej Sumin - Foto: Per Gram

Det var veldig åpenhet rundt det hele, noe som virkelig overrasket oss alle.

Dersom du fulgte med i historietimen husker du at Lenin het Vladimir Iljitsj Uljanov fra byen Uljanovsk. Vi besøkte hans fødested og huset han vokste opp i, som var et annet. Fødestedet er et stort museum voktet av ungpionerer. Det ble åpnet i 1984 og var således ganske nytt:

Foto: Per Gram

Bygningene rundt det gule huset er en del av museet. Herfra er det god utsikt over Volga som er så bred at det ser ut som en enorm sjø, også fra luften.

Hvordan endte det hele opp? Jo, omtrent to måneder senere åpnet sovjet luftrommet for vestlige fly. Vi velger å tro at vi var en brikke i dette, om enn liten. Og, den røde telefonen virket igjen......

Året etter inviterte NF sovjeterne som vi traff hit til Norge. Det kom en delegasjon som hadde selskap hos Sverre Gran i Oslo. Nesten ingen av dem snakket engelsk. Datteren til Gunnar Løwe som var flyger i Braathens, var tolk. Det var rømmegrøt og spekemat og hæla i taket. 

Den gode forbindelsen med Sovjet fortsatte i mange år. Jeg hadde kontakt med Sumin til 2003,